Som en av de mange som har fått beskyttelse i Norge, ble jeg noe urolig da jeg leste om statsråd Listhaugs oppfordring til vanlige folk om å kontakte UDI med informasjon om flyktninger som enten skal reise eller har reist på turer til hjemlandet.
Tanken bak er angivelig å hindre at folk lurer seg til beskyttelse som de ikke trenger. Statsrådens forslag er problematisk fordi det gir makt til et kikkersamfunn og svekker den sosiale vev som binder oss sammen.
Hvordan skal folk vite om hverandres reiser? Skal man grave i hverandres søppel for å finne kvitteringer? Skal man teste ut samtaler for å grave ut mest mulig informasjon og ringe myndighetene?
Et samfunn basert på mistro vil ødelegge oss. Det vil ødelegge våre norske verdier, fordi vårt samfunn er basert på tillit og et finmasket sosialt vev som består av mange ulike måter å leve livet på.
Denne tilliten oss imellom gjør oss til frie og selvstendige mennesker. Vi stoler på hverandre og vi får ting til sammen. Vi kommer oss gjennom en lang vinter i fellesskap, vi får landet til å blomstre og vi tenker og bygger sammen.
Vårt samfunn består av oss alle, og vi har alle en rolle å spille, dersom vi får en sjanse og får reell adgang til å gjøre ting.
Flyktninger ønsker ofte å reise tilbake. De vil svært gjerne prøve, drømme om det, tenke om det og kanskje planlegge det i årevis. Av og til er ventetiden så lang at drømmen blir et museum av minner istedenfor realistiske planer om fremtiden.
Flyktninger trenger av og til å se hva som skjedde med sine eiendommer eller med sine kjære. Kanskje de trenger å ordne papirer, arv, eller kanskje si farvel til eldre foreldre eller andre slektninger som de aldri kan få en familiegjenforening med.
Noen flyktninger reiser tilbake for å planlegge sin endelige retur, for å vurdere, teste og sjekke ut ting, kanskje ting er trygge, kanskje er det ikke. Livet er komplisert og likeså er reisen for en flyktning.
Samtidig er det også en selvfølge at flyktninger skal følge lover og regler i det landet de har fått beskyttelse i. Hvis noen ikke forteller sannheten om sitt reelle beskyttelsesbehov er det ikke bra for noen av partene, hverken for samfunnet som gir beskyttelse eller for flyktninger som trenger den.
Jeg tror at i en perfekt verden, så burde flyktninger få mulighet til å reise tilbake for å vurdere om det er mulig å returnere. I humanitært arbeid bruker vi slike «go-and-see» besøk når vi vurderer sammen med flyktninger om retur er mulig. Besøk blir organisert, koordinert og testet ut i fellesskap med alle parter. Frivillighet er nøkkelen for suksess og for en eventuell trygg retur.
Og her kommer min tilståelse. Jeg vil løfte byrden fra alle mine tidligere naboer som kanskje sjekker ut sine gamle kalendre og lurer på om denne chileneren reiste tilbake til Chile på ferie eller ei. Jeg tilstår: jeg reiste tilbake til Chile i 1989, tretten år etter at min far og jeg hadde kommet til Norge som politiske flyktninger, takket være arbeidet til den norske ambassadøren Frode Nilsen og IOM´s Roberto Kozak.
Jeg prøvde lenge å få det til. Det var så mange ting som ikke var avklart, ikke minst forholdet til min familie. I 1991 dro jeg igjen, for å besøke min bror og hans familie og for å komme innom min far, som hadde returnert og prøvde å etablere seg der vårt liv hadde blitt avbrutt mange år tidligere. Han hadde blitt pensjonist i Norge og prøvde å starte på nytt i Chile. Vi ventet til vi fikk lov av chilenske myndigheter for å reise og vi reiste dit med våre norske pass. Det føltes tryggere slik.
Da jeg besøkte ham hadde han fått et lite hus på plass, skaffet seg noen kyllinger, noen ender, et par hunder og livet syntes godt. Men etter hvert fikk han problemer. Noen trakasserte ham, ropte ting etter ham. Ting ble stjålet, han ble lurt og så ble han syk. Etter flere år i utlandet, kom han tilbake til Norge, der vi kunne pleie ham og gi ham noe av den omsorgen han trengte til den dag han døde.
I etterkant tror jeg det var godt for ham å prøve ut Chile før han døde. Det var en stor sorg for ham igjen å bli trakassert og mislykkes i sin retur, men han hadde i alle fall forsøkt. Og det var godt for meg å se ham der og kunne vurdere med ham at nok var nok, at han måtte komme tilbake hjem, til oss, her i Norge.
Livet er komplisert, også for en flyktning.
Ja, jeg tilstår.
Følg NRK Debatt på og
