I 2014 skrev kronikkforfatteren denne ytringen: Sjølmelding fra sykemeldt småbarnsmor.
Det tok meg lang tid å innse at jeg faktisk var syk, og hvor vanlig det faktisk er.
Det er kanskje en merkelig ting å si, at jeg ikke har kognitiv svikt. Akkurat nå gjør disse få ordene meg lykkelig. Det er disse ordene som beskriver den boblende følelsen jeg har i magen. Jeg sier det, mest til meg selv, ganske ofte.
Kanskje det blir litt mer forståelig hvis jeg sier: «Jeg har ikke kognitiv svikt – lenger.»
Trodde ikke det kom til å skje meg
Før jeg ble syk, visste jeg at det gikk an å møte veggen og bli utbrent. Jeg trodde bare ikke at det kom til å skje meg, for jeg er så god til å sette grenser, og har jobba så mye med stressmestring.
Det jeg hadde hørt, var hvor god kroppen er til å forsvare seg, at symptomer er ressurser som sier fra ved eksempelvis overbelastning. Det gjør at man ofte blir fysisk syk før man selv erkjenner at det er noe galt. Det jeg ikke hadde noen anelse om, var at overbelastning også kan påvirke evnen til å tenke klart.
Normalt å miste hukommelsen
Det er faktisk mulig å kjøre seg så langt ned på felgen at man mister hukommelsen, konsentrasjonsevnen og dømmekraften attpåtil. Ikke bare er det mulig. Det er vanlig, lærte jeg etter hvert.
Det er også fryktelig skremmende. En oppegående fyr ble engstelig for at han hadde fått tidlig Alzheimer fordi han stadig vekk glemte ting. En iherdig dame kunne ikke tro at ammetåka varte i flere år. Jeg trodde at jeg aldri kunne komme tilbake til jobben min som doktorgradsstudent. Hele livet har identiteten min vært sterkt knyttet til at jeg er smart og kjapp. Jeg lurte virkelig på hvem jeg var, både i arbeidslivet og privat, hvis jeg ikke hadde mine komparative fortrinn. Det var smertefullt.
Klamret meg til arbeid
Jeg trodde arbeid var den beste medisinen. Mens ting stormet rundt meg i det private, gikk jeg på jobb for å få litt ro. Men arbeid kan være grasstrået vi klamrer oss til når alt raser rundt oss. Det er å skyve problemene vekk. Jeg gjorde dessuten en skikkelig dårlig jobb. Det oppdaget jeg selv når jeg fikk overskudd og evne til å vurdere innsatsen min.
Dessverre var jeg ikke i stand til å oppdage det på det tidspunktet jeg ble sykmeldt. Ingen ser meg direkte i kortene, og jeg kunne holdt det gående enda lenger. Heldigvis sa kroppen ifra, selv om det tok lang tid før jeg hørte etter. Da legen min hadde sjekket ut alle mulige andre muligheter for hva det var som var feil med meg, begynte han å stille spørsmål ved min personlige situasjon. Jeg ble umiddelbart sykmeldt, med det pinlige «slitenhetssyndrom» på skjemaet.
Jeg ble klar over at jeg hadde problemer med å lese og forstå etter en stund, når jeg ikke lenger satt apatisk i sofaen. Jeg klarte ikke å følge samtaler som dreide seg om ting jeg ikke kjente veldig godt.
Forstod ikke kollegaer
Jeg hadde lest at dersom man som sykmeldt holder seg unna jobben, blir gjerne perioden med sykmelding lenger. Det skulle jeg ikke ha noe av. Innimellom spiste jeg derfor lunsj med mine kolleger. Jeg skjønte ikke helt hva mine kolleger drev med faglig sett, men det kan være vanskelig på en god dag også. Det som gjorde meg virkelig fortvilet var at jeg ikke forsto humoren deres. Folk måtte si at de spøkte for at jeg skulle forstå det. Det var ikke moro. Ikke moro i det hele tatt.
Jeg var sykmeldt i seks måneder før jeg endelig begynte å innse at jeg var syk, ikke bare sykmeldt og sliten. Jeg klarte ikke å gjøre de riktige tingene for å bli frisk, selv om jeg prøvde med alt jeg hadde. Det er litt av problemet: i den situasjonen er det vanskelig å gjøre de gode valgene. De som er lette å ta når du er ved dine fulle fem.
Dette er helt vanlig
For meg skulle det ta ti måneder før jeg fikk de forløsende ordene som gjorde at jeg kunne få større aksept for meg selv: Jeg hadde kognitiv svikt.
Jeg var heldig, og fikk delta i et forskningsprosjekt om hvordan man kan trene opp igjen arbeidsminnet etter at man har blitt svekket fordi man er utladet. Likevel var det ikke treningsopplegget, men det at forskeren, Julie Aasvik sa at dette var vanlig, som var det viktigste for meg.
Ond sirkel
Kjører du deg langt ned på felgen, og fortsetter å kjøre på, ja da ødelegger du mye mer enn bare felgene. Blant andre ting kan bremsene også ryke. En kognitiv svikt er ikke lett å innrømme, også fordi det er en ond sirkel. Du ser ikke at du er svekket fordi du er svekket.
Dersom vi kunne snakke om dette litt tidligere, løftet tabuet, kunne vi kanskje kjent det igjen tidligere. Det har gått to og et halvt år siden jeg fikk mine første symptomer. To år siden jeg ble sykemeldt. Halvannet år siden jeg skrev om å være fiaskoen selv i kronikken Sjølmelding fra sykemeldt småbarnsmor. Mange ressurser har blitt brukt på meg siden jeg ble syk. For oss dette gjelder, snakker vi om en drøy lærepenge. Hvor mye av det kunne vi ha unngått?
Jeg er fremdeles ikke i stand til å jobbe fullt. Jeg må virkelig passe på at jeg ikke blir grådig når jeg kjenner at jeg har litt energi så jeg kan gjøre det jeg har lyst til. Da blir jeg sliten og satt ut av spill en stund igjen. Jeg vet ikke når jeg kommer til å ha full kapasitet igjen. Men endelig er jeg nær nok til at jeg lever fint med det.
Det er så fint at jeg ikke kan få sagt det nok ganger. Jeg har ikke kognitiv svikt. Jeg har ikke kognitiv svikt. Lenger.
