Hvordan er det å være mann og voldtatt? Hvordan er det å være ung SV'er, feminist og antirasist, og voldtatt av en somalisk mann? Jeg føler meg som en sånn tegneserierobot som blir overbelasta, hvor hodet eksploderer. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere, så derfor lot jeg være. Jeg skrudde av, ble nummen og følte ingen ting på nesten fem år, godt hjulpet av hasj og alkoholrus.
En solskinnshistorie
Et par år etter voldtekten skjedde, ble jeg med i samtalegruppe med andre som har opplevd voldtekt hos DIXI Ressurssenter mot voldtekt. Det var ganske sjokkerende for meg å få høre deres historier, fordi min blir en solskinnshistorie til sammenlikning. Mange hadde mistet venner når de fortalte om det, andre ville aldri fortelle hverken venner eller familie. Flere av dem som anmeldte opplevde ikke å bli trodd av politiet og at etterforskningen ble henlagt. Deres opplevelser samsvarer nok bedre med mediebildet enn min historie.
Jeg ble kjørt i ambulanse rett til voldtektsmottaket på legevakta i Oslo, og der ble alle mulige prøver ble tatt av hensynsfulle sykepleiere. Jeg fikk også snakke med psykologen som var på vakt før jeg ble henta av pappa.
Dagen etter fikk jeg høre at politiet hadde søkt med hunder og helikopter. Rommet mitt ble endevendt av åstedsgranskere og jeg hadde fingeravtrykkssverte på pulten i månedsvis etterpå. De klarte å sikre både DNA og fingeravtrykk.
FØLG DEBATTEN:
Den norske stat hevner seg
Politiavhøret opplevde jeg som helt som det skal være. Jeg fortalte og politimannen lyttet. Han var klar på at dette var en viktig sak for dem. Omtrent et halvt år etter ringte samme politimann og fortalte at de hadde fått match på fingeravtrykk hos en person som var arrestert for å ha kniv på offentlig sted.
Rettssaken gikk fint, gjerningsmannen påsto at det som skjedde var frivillig, men alle omstendighetene gjorde at det var liten tvil rundt skyldspørsmålet. Han ble dømt til fire år og seks måneder i fengsel. En stund før endt soning ble jeg oppringt mens jeg var på jobb. Det var en fra fengselet som fortalte at han skulle sendes rett til Trandum og ut av landet.
Jeg ble litt tatt på senga av hvor sterkt det var å få denne beskjeden. Men jeg forholdt meg rolig nok til å fortelle sjefen at jeg måtte gå. Tårene, de kom det øyeblikket jeg satte meg inn i bilen. Jeg kjente en lettelse og glede for at han skulle vekk for alltid. Jeg følte at den norske stat tok på seg ansvaret for å utøve den ultimate hevnen, som en illsint far konfronterer sitt barns overgriper.
Men jeg fikk også en sterk følelse av skyld og ansvar. Det var jeg som var grunnen til at han ikke skulle få være i Norge, men heller bli sent til en svært usikker framtid i Somalia. Han hadde jo allerede sonet sin straff i fengsel. Skulle han nå bli straffet på nytt? Og denne gangen mye hardere?
FØLG DEBATTEN:
Tabubelagt for unge menn å føle
Etter voldtekten følte jeg at jeg ble dytta ut av en vei i livet som jeg var godt inne på. Jeg har mistet så mye tid, og det var den verste konsekvensen. Nye forhold og nye venner kan jeg alltids få. De bånd som ble svekket av år i en tåke av cannabisrøyk kan styrkes igjen. Men de årene hvor selvforakt var den eneste selvfølelsen jeg hadde, de årene som forsvant i depresjon og hasjbruk, de får jeg ikke tilbake.
Det er skummelt og tabubelagt å snakke om unge menns følelsesliv. Jeg føler meg glemt og oversett. Men jeg tør nesten ikke snakke om det, jeg er redd for angrep fra alle kanter. Jeg er redd for at ingen jenter vil ha meg, og at andre menn ler av meg. Redd for at jeg skal bli oppfattet som antifeministisk når jeg sier at unge menn som sliter må få mer oppmerksomhet.
Men faen heller, vi sliter. Vi må bli sett!
Forpliktet meg til å slutte med hasj
Gutter og menn lærer at det ikke er greit å snakke om følelsene sine. Gutter og menn blir oversett. For meg resulterte det i årevis med depresjon, misbruk, ensomhet og isolasjon.
Da jeg så at NRK søkte deltakere til en dokumentarserie om unge med psykiske lidelser, var det mange grunner til at jeg meldte meg på. De fleste var helt personlige og egoistiske, jeg ville fortelle foreldrene mine om rusproblemet, og dette som en måte å tvinge det frem. Ved å stå frem offentlig, ga jeg meg selv intet valg.
Men jeg ville også få en ytre motivasjon for å klare å nå mine mål. Jeg ville gjøre de mer virkelige og forpliktende. Jeg hadde som mål å slutte og bruke hasj, begynne på studiene igjen, og bli aktiv sosialt.
- Les også: Har jeg rett til å være deprimert?
Voldtekten handlet om makt, ikke lyst
Jeg hadde også en annen grunn til å melde meg på. Jeg ville bryte med generaliserende oppfatninger om at voldtektsofre alltid er kvinner og at man blir ødelagt for livet. Jeg er en heterofil mann, og jeg ble voldtatt av en annen, antakeligvis heterofil mann. For å forstå hvordan dette kan skje, krever at det man må tenke litt forbi den første fordomsfulle tanken.
Jeg har lært at kulturen der voldtektsmannen kommer fra er så totalt forskjellig fra vår. I hans kultur handler et seksuelt overgrep mest om makt, og mindre om lyst. Og det ansees ikke som en homofil handling å være den som utøver makt og voldtar.
Jeg føler ikke sinne mot min overgrepsmann, og det er uforståelige for mange. Men jeg har til en viss grad valgt å akseptere at han er ansvarlig for sine handlinger. Dette var vanskelig. For jeg ser ham mest som et produkt av en urettferdig verden. Et produkt av en oppvekst preget av krig og nød.
Vi må hjelpe
Jeg står fjellstøtt på min mening om at mennesker som han trenger vår hjelp. Jeg vil at vi fortsatt skal hjelpe flyktninger med slik bakgrunn.
Jeg har vært offer for en urettferdighet og en mørk del av verden som vi stort sett er skjermet fra her hjemme. Men jeg har likevel forsonet meg med at det skjedde meg, her i Norge. For jeg er et menneske først, og ikke en nordmann. Nei, jeg er en del av verden, og verden er dessverre urettferdig.
Kronikkforfatteren er med i «Jeg mot meg», en norskprodusert serie i åtte episoder. Her kan du se serien:
NRK Ytring vil ha de unges historie! Er du ung og har livet foran deg, men sliter med press og stress i hverdagen? Har du psykiske utfordringer? Skriv din historie til ytring@nrk.no
