På Twitter i dag stiller Berte Rommetveit følgende spørsmål: «Eg lurer oppriktig på kvifor det var viktig å byte regjering. Kva var det som ikkje funka? Er eg heilt dust som ikkje skjønar dette?»
Flere vil forsøke å forklare dette i dagene som kommer, og flere har prøvd. Under valgvaken mandag sa blant andre Sp-leder Liv Signe Navarsete at valgtapet handler mer om behovet for nye ansikter enn behovet for ny politikk. Partisekretær i Ap, Raymond Johansen, sa det samme dagen etter valget. De gjentar det mange kommentatorer har sagt underveis, så slik sett er det kjente forklaringer.
Men er det virkelig så enkelt, og hva sier det i så fall om velgerne, og ikke minst om regjeringspartienes valgkamp?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Mislykkes fundamentalt
For å ta det siste først: Hvis det er riktig at velgerne ikke bryr seg om politikken, men bare om kjedsomhet knyttet til ansikter, har de rødgrønne partiene mislykkes fundamentalt i kampen om gjenvalg. Da har de på ingen måte klart å overbevise om at Norge står overfor et retningsvalg, slik samtlige tre partier har hatt som kjerne i sin retorikk. Da har ikke velgerne fått med seg trusselen om økte forskjeller, mer til dem som har mest fra før, raseringen av distrikter og landbruk, samt den overhengende faren for vanskjøtsel av en solid økonomi.
Ønsket om et sett nye politiske kjendiser har overstyrt disse faretruende erkjennelsene. Det kan bety at velgerne er dumme – ikke minst siden lederne i både, Ap, SV og Sp selv uttrykte stor tilfredsstillelse med egen valgkamp i går – men det er en dristig vei å gå i jakten på forklaringer.
SE VALGDEKNINGEN SAMLET: NRK Valg
Ikke til å begripe for folk fra utlandet
I høst har flere av oss blitt kontaktet av utenlandske journalister, som sliter tungt med å forstå det norske valget. De tar utgangspunkt i sine egne land, og begriper ikke hvordan et samfunn som scorer så godt på de fleste indikatorer har behov for å skifte regjering.
De samme henvendelsene, med den samme undringen, kom i 2005. Det er lett å glemme, men også da hadde vi en regjering som kunne vise til gode økonomiske resultater etter en dipp i økonomiene rundt oss. Ja, når Per-Kristian Foss skal forklare valgnederlaget til Bondevik II-regjeringen og Høyre det året, trekker han nettopp frem at de brukte for mye energi på å skryte av gode økonomiske resultater. De var så opptatt av det, og hadde slik tro på at det skulle begeistre velgerne, at de rent glemte å snakke om hvilket fremtids-Norge de så for seg.
Lyder det kjent? Ja, det bør det. Et av de rødgrønnes, og særlig Jens Stoltenbergs, viktigste argumenter for gjenvalg har nettopp vært at norsk økonomi har utviklet seg så godt de siste åtte årene. Utfordringen i valgkampsammenheng er at velgerne tar akkurat det som en selvfølge.
Aldri takk å få
Norske velgere takker så å si aldri en regjering for det den har gjort, uansett.
Norge har opplevd en velstandsvekst uten sidestykke, og norske regjeringer har jevnt over styrt med fornuft og forstand så de siste tiårene. Stadig nye velferdsordninger er blitt vedtatt og gjennomført. Inntektsveksten har vært formidabel, sysselsettingen god, og mulighetene mange. Likevel, norske velgerne takker ingen. De vil ha mer, fordi deres egne politikere hele tiden lærer dem at de har grunn til å forvente mer.
Det kan alltid bli mer. Vi kan fordele bedre – uten at det egentlig går ut over noen (forsiktige endringer i skattesystemet rammer i praksis ingen, ettersom rikingene knapt merker den slags). Vi kan bygge ut nye velferdsordninger, uten at vi egentlig trenger å prioritere bort noe annet. Vi kan bli klimanøytrale uten å endre livsstil, vi kan få verdens beste helsevesen, skole og veier – hvis vi bare bestemmer oss. Forventningene er skyhøye til enhver regjering, og fallhøyden skaper politikerne selv.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Undervurderer velgerne
Kravstore er nok velgerne, men de har også klart å velge seg politikere som ble enige om handlingsregelen og pensjonsfondet. Det er en unik historie om ansvarlighet i internasjonal sammenheng, og den er ikke partiavhengig. Unntaket er Frp, noe de tre siste valgkampene har demonstrert til gagns. Men det er ikke åpenbart at Frp har vokst på å utfordre handlingsregelen.
Bare siden forrige stortingsvalg har partiet mistet 12 mandater, noe som tilsvarer en stortingsgruppe utgått fra et over middels stort sentrumsparti. Så velgerne forventer stadig mer, men de setter også pris på det de gjenkjenner som ansvarlighet.
Det er for enkelt å forklare noe så alvorlig som et regjeringsskifte med at velgerne, overfladisk nok, bare jakter på nye politikerkjendiser. Det er å undervurdere velgerne, samt å motsi ethvert budskap om at det finnes viktige politiske forskjeller mellom partiene.
SE VIDEO: Stoltenberg varsler sin avgang
Alt kan ikke funke for alle
Likevel, det er noe i det. Kanskje kan vi dra en parallell til en bedrift, eller en organisasjon som egentlig går ganske godt. Etter mange nok år vokser det frem et behov for fornyelse, for nye måter å gjøre ting på. Alle som har ledet en organisasjon bør føle på det jevnlig: Ja, det går bra i øyeblikket, men er jeg, og mine tanker, de rette til å føre oss videre inn i fremtiden? Finnes det andre, med andre erfaringer, andre syn på kjente utfordringer, som kan bidra med bedre løsninger?
På et tidspunkt kommer enhver leder dit at han eller hun enten må hjelpes til å forstå at tiden er kommet for å tre til side, eller vedkommende skjønner det selv. I en tid der endringer på alle områder går stadig raskere, er det få ledere forunt å sitte i stolen i tiår etter tiår. En ny leder innebærer ikke nødvendigvis revolusjon, men kan være ensbetydende med at mye nok endres til det bedre. Den som sitter lenge nok med makten vil også oppleve å bli en administrator mer enn en leder. Det er vanskelig å unngå, all den tid hverdagens små og store utfordringer spiser all tid som kunne gått til utvikling av nye visjoner, etterprøving av egne måter å løse problemer på, og evaluering av løsninger.
For politisk valgte ledere er det enda vanskeligere. For dem er forsvar av egen politikk en livsstil, en måte å overleve på. Bevaring av bestående orden blir et mål i seg selv, fordi noe annet blir et tegn på svakhet.
Tweeten til Rommetveit har klangbunn hos mange når en norsk regjering velges bort. Det meste funker jo. Men det funker ikke for alle, og slik kan det aldri bli heller. Det er derfor vi har flere politiske partier, derfor de skal konkurrere om velgernes gunst med jevne mellomrom. Det kan være at velgerne kjenner mer på den typen fornyelse, enn på at de er trette av de kjente ansiktene.
