De siste ukene har folk så forskjellige som Gunhild Stordalen og hennes EAT forum, Gert Nygaardshaug og gourmetgründer Jon Frede Engdahl gått ut og kritisert måten vi i dag setter proteiner og karbohydrater på bordet på.
Det er et vell av problemer som dras opp. Men det artige er at de fundamentalt sett har den samme løsningen på problemet: Vi må bort med monokulturene. Vi må ha kortreist økologisk mat på alle bord. Og vi må ha det nå. Da blir helsa bra, og mikroorganismene, biene, sommerfuglene og gourmetrestaurantgjestene blir glade.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Vi vil også få en global sultkatastrofe, som ville desimert jordens befolkning ned til et nivå som kanskje kunne ha tilfredsstilt Nygaardshaug fra hans hage i Lier.
Dør av sult, ikke sprøytemiddelrester
Det er parodisk at en gourmetrestaurant-gründer, en forfatter og en lege skal fortelle oss hvordan mat bør produseres. Hadde det ikke vært fordi deres ideer er så forlokkende, enkle og dødsens farlige så hadde det vært morsomt.
Det virker som om de lider av det psykologiske konseptet som kalles «What You See Is All There Is». Hvis du har vokst opp i en verden av overflod, der det alltid er mat i butikken, så er det muligens lett å tro at det største problemet med mat er mikroskopiske rester av sprøytemidler.
Men det er det ikke. Det største problemet med mat er å ikke ha mat. Nesten en milliard mennesker er kronisk underernært. Folk dør av sult. Ingen dør av sprøytemiddelrester i mat. Men det ser du ikke om du driver økologisk-gourmetrestaurant. De underernærte var ikke på EAT-forumets taleliste. Og det er ingen sultkatastrofe i Nygaardshaugs hage i Lier.
Så la meg utvide horisonten deres litt med et krasjkurs i suksesshistorien til konvensjonelt landbruk, sprøytemidler, kunstgjødsel og planteavl.
Opptil 19-dobling av avlinger
Fram til 1925 var forholdet mellom avling og areal helt proposjonalt. Hvis vi ville ha større avling måtte vi ha et større areal. Frem til da hadde matproduksjonen vært helt økologisk. Og siden folketallet økte jevnt og trutt på grunn av den industrielle revolusjonen og gjennombruddene i legevitenskapen, måtte stadig mer areal ryddes for å mette en økende befolkning.
Men inn på scenen kom sprøytemidler som kunne holde insekter, ugress og sopp i sjakk. Vi lærte å utvinne nitrogen fra lufta og kalium og fosfor fra gruver. Planteavlere fikk frem planter som bruker større andel av fotonene fra sola og næringa i jorda til å sette store frø og ikke lange strå. Resultatet er at vi i dag høster mais-avlinger som er fem ganger større enn i 1925, og der verdensrekorden ligger opp til 19 ganger avlingene fra 1925-nivå.
Om afrikanske bønder hadde like store avlinger som amerikanske bønder kunne de ha redusert arealet de dyrker mais på med 90 prosent – arealer som kunne ha gått rett tilbake til å være jungel igjen.
Trygg og sikker matforsyning
Vi produserer i dag tre ganger så mye kalorier per dekar som i 1970 på bare ti prosent større areal. Antall tilgjengelig kalorier har økt fra 2200 til 2700 per person, samtidig som verdens befolkning har mer enn doblet seg. Antall kronisk underernærte er ned femti prosent. Takket være sprøytemidler, kunstgjødsel og moderne agronomi.
Monokulturer er for jordbruket det samlebåndet var for bilen. Store arealer med den samme kulturplanten gir effektiv produksjon der hvert eneste såkorn plasseres i jorda med millimeterpresisjon, to centimeter over kunstgjødsla. Dette gir lave maskinkostnader, høye avlinger og billig produksjon. Når det er sagt så betyr ikke monokulturer at en er nødt til å ha samme avling hvert år. God agronomi er ensbetydende med vekstskifte. Også for monokulturer.
Industrilandbruket har gitt oss utstyr som melkeroboter, fôringsanlegg og luftkondisjonerte traktorer, som har frigjort millioner av mennesker verden over fra et monotont og livsfarlig arbeid med å produsere mat. Det har gjort at vi kan flytte til byen og skrive bøker, starte gourmetrestauranter eller bekymre oss for overvekt. Det har gitt oss billig mat. Det har gitt oss trygg mat. Og det har gitt oss forsyningssikkerhet.
Landbruk er ikke friluftsteater
Har industrilandbruket svin på skogen? Selvsagt. Du kan ikke lage en omelett til sju milliarder mennesker uten å knekke noen egg. Men det forskes og utvikles stadig nye og mer effektive planter, mer effektive maskiner, mer fôreffektive dyr og produksjonssystemer som er bedre for dyra og menneskene som jobber der. Målt opp mot antall produserte kalorier og proteiner har vi aldri hatt et mer miljøvennlig landbruk som vi har i dag.
Det fundamentale problemet til både Nygaardshaug, Stordalen og Engdahl er at de ikke skjønner hva jordbruk er for noe. Det er ikke en kulturell greie som skal se fint ut fra hotellet, hagen eller restauranten. Det er ikke et friluftsteater som skal tilfredsstille nostalgikere som ikke har fulgt med i timen. Det er ikke et menasjeri der rovdyr, beitedyr, innsekter, sopp og kulturplanter holder hender og synger kum bah yah.
Det er et monumentalt industrielt system som skal lage ufattelige mengder billige og lett tilgjengelige vegetabilske og animalske proteiner. Det er alt.
Redder naturen og menneskene
På de områdene vi mennesker velger å avsette til matproduksjon må vi maksimere antall kalorier per arealenhet. Og så får vi lage rom for ville humler, sommerfugler, ugress og insekter vi ikke trenger i åkeren, andre steder. Og det er nettopp det du får med et intensivt høyteknologisk landbruk. Landbruk på denne flekken. Natur på denne flekken.
Hva så om vi gikk tilbake på alle disse fremskrittene vi har gjort de siste drøyt hundre år? To ting ville ha skjedd. Først hadde vi fått matvarepriser på linje med det Maaemo har på menyen, etterfulgt av sultkatastrofer som ville ha overgått alt hva både Paul Erlich, Thomas Malthus eller Gert Nygaardshug kan fantasere fram i sine mest dystopiske feberfantasier.
Etterpå ville vi mennesker ha brent ned og pløyd opp siste rest av en allerede desimert og fragmentert utmark og ødelagt alt som er igjen av biotoper for mikroorganismer, bier, sommerfugler og mennesker. Eller for forfattere, leger og gourmetrestaurantgründere.
Kronikkforfatteren er til daglig journalist i Norsk Landbruk og Traktor som eies av Tun Media der de største eierne er Tine SA (25,5%), Norges Bondelag (24,8%), Nortura SA (22,5%), Felleskjøpet Agri SA, Landkreditt SA og Gjensidige Forsikring ASA.
