Det finnes noe jeg tror mange italienere vil komme til å savne fra Berlusconis epoke: stabilitet og et klart skille mellom to koalisjoner som var godt forankret i kjente politiske prosjekter, på venstre- og høyresiden. Ikke minst var koalisjonene godt forankret i en politisk tradisjon rettet mot europeisk integrasjon.
Valget i februar 2013 er et vendepunkt som markerer slutten på et tydelig skille mellom to klare alternativer – venstre og høyre. Det er et nederlag for den typiske italienske europeismen, og begynnelsen på en kaotisk fase der alt og det motsatte av alt er mulig.
MER OM VALGET: NRKs samleside om Italia
Ingen tydelig vinner
Nå, etter valget, sitter vi igjen med et inntrykk av at disse kjente referansepunktene ikke lenger eksisterer.
For det første: Det politiske landskapet er totalt endret. Vi har ikke lenger et bipolart system, men en fragmentert situasjon som truer stabiliteten. 30 prosent av italienerne støttet koalisjonen ledet av Luigi Bersani, som også var statsministerkandidat. 30 prosent støttet koalisjonen ledet av Silvio Berlusconi, der Angelino Alfano var statsministerkandidat. Monti fikk en oppslutning på 10 prosent. 25 prosent har gitt sin stemme til Beppe Grillos Fem Stjerner-bevegelse. Grillo selv stilte ikke til valg og var ikke statsministerkandidat.
Avstanden mellom Bersani og Berlusconi ligger på 0,40 prosent til fordel for den første. Valgsystemet gjør at koalisjonen ledet av Bersani får et klart flertall i Underhuset (340 mandater av 640), mens Senatet blir uten klart flertall. Disse resultatene viser at det ikke er kåret noen tydelig vinner og at alle de politiske aktørene kommer til å spille en avgjørende rolle i parlamentet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Verst tenkelige scenario
I løpet av de neste dagene vil Italias president, Giorgio Napolitano, snakke med partiene som har fått plass i parlamentet. Han vil undersøke om det er grunnlag for bred parlamentarisk støtte til et kabinett ledet av Bersani. Partiene er nødt til å samarbeide i Senatet for at en regjering kan tre frem.
Uro i finansmarkedene kan tvinge alle til å ta sin del av ansvaret, men Grillos partifeller er lite åpne for dialog. Mest sannsynlig vil de etablerte partiene bli enige seg imellom. Hvor lenge en regjering dannet på disse premissene kan vare, er et åpent spørsmål. Alternativet er at presidenten oppløser parlamentet og skriver ut nytt valg, en mulighet som av de fleste, unntatt Grillo, ser på som verst tenkelige scenario.
Et demokratisk spill
For det andre: De fire hovedaktørene har på rekordtid, gjennom valgkampen, posisjonert seg i samfunnet, delvis ved å endre sine tidligere budskap. De fremstår som representanter for ulike interesser i et Italia der det demokratiske spillet, som alltid, er på sitt beste. Dette hvis vi er enige om at et perfekt demokrati ikke nødvendigvis tilsvarer stabil styring (eller gode ledere).
LES OGSÅ: Kaos i vente i Italia
Luigi Bersanis demokratiske parti (PD) og hans koalisjon av sentrum-venstre partier vil fortsette reformpolitikken som har vært på agendaen siden Maastricht-avtalen i EU. Det betyr ytterligere privatiseringer, salg av statens eiendommer for å finansiere gjelden, men også fortsatt høye skatter. Rasjonalisering og modernisering av den offentlige forvaltningen skal fortsette, men PD har tette forbindelser med fagforeningene, som skal passe på at arbeidstakere med faste jobber i staten ikke mister sine rettigheter. Montis lille koalisjon vil være en god alliert i sparepolitikken, men Bersani må vise moderasjon i etiske spørsmål som Montis katolske velgere er opptatt av.
Korrupsjon og skattesnyteri
Frihetens Folk og Lega Nord står fremdeles for en merkelig allianse mellom noen rike regioner i nord og noen veldig fattige regioner i sør. Deres felles interesse er kampen mot nye skatteøkninger og kutt i velferdsstaten. Videre liberalisering av arbeidsmarkedet møter nå kraftig motstand fra store deler av middelklassen og sterke interessegrupper (kjøpmenn, entreprenørvirksomheter og frie profesjoner).
De har krevd og fått, under tidligere Berlusconi-regjeringer, avskaffelse av artikkel 18 om beskyttelse mot oppsigelse, men viser lite interesse for dypere kamp mot korrupsjon og mot skattesnyteri. Løsningen til den økonomiske krisen vil være nye investeringer i offentlige store arbeidsprosjekter, som broen over Sicilia, men uten at man spesifiserer hvor ressursene vil komme fra.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Karismatisk
Grillos Fem Stjerne-bevegelse representerer ikke bare viljen til å bli kvitt den gamle politiske eliten. Den representerer en ung generasjon av arbeidsledige eller arbeidstakere med midlertidige kontrakter og uten rettigheter. Grillos politikk må følges nøye. Han selv er en karismatisk og autoritær leder. Men partiprogrammet byr på overraskelser: kutt av alle privilegier til ulike interessegrupper, nye og strengere velferdsordninger, arbeiderrepresentasjon i bedriftenes styre (etter å ha avskaffet fagforeningene), og Italia ut av eurosamarbeidet. Miljøvennlige tiltak som satsing på alternative energikilder og minstelønn for alle står på agendaen, men igjen uten at man kommer med konkrete tall for realiseringen. Ett område forener Grillos tilhengere og Berlusconis allierte i Lega Nord: en klar innvandrerfientlig holdning.
Med andre ord, alt kan skje i det italienske parlamentet i tiden fremover. Det er all grunn til å tro at italienske velgere peker på utfordringer som hele Europa står overfor.
