IS-trusselen er fullstendig overdrevet

Et av de mest bemerkelsesverdige fenomenene det siste året er hvordan Den islamske staten (IS), den brutale opprørsgruppen i Irak og Syria, har fascinert offentligheten i vestlige land. Og som vanlig har ikke reaksjonene fra myndigheter og mediene latt vente på seg. Selv enda verre menneskelige katastrofer, som folkemordet i Kambodsja i 1970-årene og i Rwanda i 1994, samt den utstrakte volden mot sivile i det østlige Kongo i årene etter 1997, har amerikanerne i stor utstrekning bare stått og sett på.

Opinionen endres

Etter at en rekke nettvideoer av halshugginger av amerikanere ble publisert på sensommeren og høsten i fjor sier nå 60 til 70 prosent av det amerikanske folket at IS utgjør en stor trussel mot USAs sikkerhet. Bare 17 prosent hadde vært for å sende amerikanske bakkesoldater for å bekjempe IS etter at de overraskende jaget USA-trente irakiske styrker på flukt i Mosul i juni 2014. Med halshuggingene skjøt støtten i været til over 40 prosent. I en periode i februar 2015, etter at den amerikanske fangen Kayla Mueller døde, økte støtten ytterligere til over 60 prosent.

Et lignende fenomen har funnet sted i Europa. I Tsjekkia, for eksempel, har opinionen begynt å anse islamistisk terrorisme som den største sikkerhetstrusselen mot landet, selv om Tsjekkia aldri har opplevd en eneste slik episode. IS’ framferd fortjener definitivt all fordømmelse. Men det er ikke grunnlag for å påstå at gruppen utgjør en global sikkerhetstrussel.

IS fører en begrenset krig

IS har få krigere, og de skiller seg fra Al Qaida på den måten at de ikke primært ønsker å ramme «den fjerne fienden», men foretrekker i stedet å kjempe for en egen stat i Midtøsten. Flesteparten av ofrene er andre muslimer som står i deres vei. De har også støtt fra seg så å si alle eksterne støttespillere, og ved å holde på erobrede landområder utgjør de et åpenbart mål for militære motstandere.

For et år siden var hovedfrykten at militante islamister som hadde reist for å kjempe med IS, skulle få opplæring og så bli sendt tilbake for å angripe mål i hjemlandet. Det har vi sett lite til. Dette skyldes delvis, som Daniel Byman og Jeremy Shapiro har vist i en Brookings-rapport, at fremmedkrigere ofte dør tidlig (de plukkes gjerne ut til selvmordsoppdrag), ofte blir desillusjonert, særlig på grunn av interne stridigheter, og ikke mottar noen særlig opplæring som kunne vært nyttig i terrorhandlinger hjemme.

Vi kan også legge til at IS-videoer triumferende viser fremmedkrigere som brenner passet sitt for å vise sin grenseløse lojalitet mot saken. Ikke særlig lurt om de skulle ønske å vende hjem igjen.

FØLG DEBATTEN på Facebook og Twitter.

Økt frykt for hjemmeavlet terror

I det siste har fryktens fokus flyttet seg fra hjemvendte krigere til potensielle hjemmeavlede terrorister som kan bli inspirert av IS’ propaganda eller eksempel. Men IS kan fortsette å inspirere disse selv om gruppen blir svekket eller knust. Og som terrorismeeksperten Max Abrahms sier, har ensomme ulver begått bare to av de 1900 dødeligste terroristhandlingene de siste fire tiårene.

Det har også blitt på moten å bekymre seg over IS’ bruk av sosiale medier. Men som flere har påpekt, har potensielle terroristers tåpelige trang til å eksponere målene og de ofte barnslige fantasiene sine på sosiale medier alt under ett vært til fordel for politiet som følger med på dem.

Politikere sprer frykt

IS’ brutalitet og smarte bruk av sosiale medier har likevel hatt stor innvirkning på to viktige amerikanske grupper: myndighetene og mediene. Senator Dianne Feinstein har hevdet at «den trusselen som IS utgjør, ikke kan overdrives» – hvilket altså skulle bety at det er umulig å ta for hardt i når man snakker om dette emnet.

I et like inspirert øyeblikk påsto senator Jim Inhofe, som ble født før andre verdenskrig og således burde vite bedre, i en oppsiktsvekkende uttalelse at «vi befinner oss i den farligste posisjonen vi noen gang har vært i» og at IS «raskt er i ferd med å utvikle en metode for å sprenge en stor amerikansk by i lufta». Og på CNN i sommer antydet tidligere sjef for det amerikanske sikkerhetsdepartementet, Tom Ridge, uten fnugg av bevis, at de tragiske drapene i Chattanooga hadde skjedd på «instruks» fra IS.

Mediene nyanserer

Mediene har generelt vært mer forsiktige og ansvarlige med å trekke slike slutninger, og iblant publiseres det artikler som rapporterer at noen amerikanske og utenlandske etterretningsfolk mener at «den faren IS faktisk utgjør, har blitt forvrengt av alle timene med kommentatorer og politikere som sprer panikk».

Mediene er likevel kløktige når det gjelder å legge inn hentydninger til det fascinerende diabolske IS i enhver sak om terrorisme. Og så har vi den avslørende glippen til redaktørene i The Daily Beast, som la ut en ettertenksom artikkel med overskriften: «Hvordan IS’ plan om å angripe USA virker». I lenken som førte til artikkelen, hadde de imidlertid utelatt ordet «hvordan», og de avslørte dermed – helt utilsiktet – nøyaktig hvordan IS har skapt så mye ubegrunnet frykt i vesten.

Alt i alt ser vi et trusselbilde som både myndigheter og media bidrar kraftig til å bygge opp. Problemet er at dette trusselbildet ikke på noen måte har sammenheng med IS’ faktiske kapasitet til å utgjøre en sikkerhetsrisiko mot vesten. Grusomhetene de begår skaper frykt og gir dem oppmerksomhet, men det faktum at de evner å herje i avgrensede områder langt vekk fra oss betyr ikke at de må anses som en stor trussel mot vestlige samfunn.