For alle som måtte være lei av å lese om konflikt i Midtøsten åpnet 2016 på verst tenkelig vis: Det saudi-arabiske regimet valgte å feire nyttår ved å henrette 47 fanger, hvorav en av dem var den kjente sjiamuslimske opposisjonelle Nimr Al-Nimr. Dette førte til protester blant sjiamuslimer. Særlig sterke er protestene i Iran, der den saudiarabiske ambassaden i Teheran ble angrepet av rasende demonstranter. Som et resultat av dette har det sunnimuslimske Saudi-Arabia kuttet alle diplomatiske forbindelser med det sjiamuslimske Iran.
Mer enn religion
Selv om de religiøse motsetningene er sentrale i den eksplosive situasjonen nå, vil det være naivt å tro at det ikke er mer som ligger bak. Konflikten mellom de to landene har ulmet lenge, og motsetningene handler om mye mer enn hvilken retning av islam en skal bekjenne seg til. Det har i flere måneder ligget i kortene at konfliktnivået er på vei oppover igjen, og en av de sentrale brikkene som mangler for å se hele bildet er et tredje land: USA.
Iran og Saudi-Arabia kjempet på 1970-tallet om hvem som skulle være USAs sikreste kort som samarbeidspartner og stabil leverandør av olje. Under president Richard Nixon satset amerikanerne på at problemene mellom de to landene skulle la seg løse og at den iranske sjahen Mohammad Reza Pahlavi og den saudiske kong Feisal ville innse at det var i alles interesse om de la motsetningene til side og i stedet satset på å samarbeide. Dette lot seg ikke gjennomføre, da regimene i Iran og Saudi-Arabia ikke stolte på hverandre og begge ønsket å være den dominerende, regionale stormakten.
Alliansen som sprakk
Saudi-Arabia vant slaget om amerikansk gunst på 70-tallet, da Iran endte tiåret med en revolusjonen som styrtet shahen, den viktigste personen i den iransk-amerikanske alliansen. Helt ødelagt ble forholdet mellom de to tidligere allierte da personalet ved den amerikanske ambassaden i Teheran ble tatt som gisler i en dramatisk aksjon under selve revolusjonen.
Selv om Iran og Saudi-Arabia har hatt sine konflikter også i årene i mellom, har dette vært mindre avgjørende for USA, i og med at Iran uansett var ute av det gode selskap. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg.
Med atomavtalen mellom Iran, USA og de andre av sikkerhetsrådets faste medlemmer (samt Tyskland og EU), er Iran på vei ut av den internasjonale pariatilstanden landet har befunnet seg i siden 1979. Saudi-Arabia var svært kritisk til atomavtalen både før og etter den ble signert i juli i fjor. Implikasjonene for det saudiarabiske regimet er klar: de vil ikke lengre nyte like godt av det til nå lukrative forholdet de har hatt til USA om Iran blir tatt inn i varmen igjen.
Følg debatten: Ytring på Facebook og Twitter
Iran tilbake på banen
Som verdens største oljeeksportør, en sentral stemme i regionale spørsmål i Midtøsten og en støttespiller i krigen mot terrorisme har Saudi-Arabia vært en av USAs viktigste samarbeidspartnere i regionen. Med Iran tilbake på banen er det fare for at Saudi Arabias rolle forvitrer, siden Iran også har betydelige oljeressurser, innflytelse i regionen og vil være sentral for å få løst flere av de store problemene i Midtøsten. Eksempelvis har Iran vist seg å være en nyttig deltaker i koalisjonen mot IS, mens Saudi-Arabia knapt har deltatt.
For USA har prosessen frem til og etter atomavtalen vært en gyllen mulighet å få Iran tilbake på laget. Men om det skal gå på bekostning av forholdet til Saudi-Arabia vil Obama-administrasjonen måtte veie Irans nyttighet opp mot Saudi-Arabias.
Det verst tenkelige for amerikanerne vil være en eskalering av konflikten mellom de to, siden det vil kunne sette på spill amerikanske interesser i regionen.
I så måte står Obama overfor samme dilemma som Nixon i sin tid gjorde: Hvor mye politisk kapital er det verdt å ofre for å sikre forholdet til Iran?
Kampen mot IS
Konflikt mellom Iran og Saudi-Arabia risikerer å trenere håpet man ved årsskriftet har hatt om å finne en løsning i Syria, da Iran og Saudi-Arabia, som støtter hver sin side i konflikten, må spille på lag i de kommende forhandlingene for å få bred enighet om en løsning. Videre vil konflikt mellom de to landene trolig føre til en eskalering av borgerkrigen i Jemen, der Iran og Saudi-Arabia også støtter hver sin side – og USA sympatiserer med Saudi-Arabia.
Les også: Saudi-Arabias venner fryser ut Iran
Konflikten mellom de to mektige aktørene vil også etter all sannsynlighet skape ytterligere problemer i forsøket på å bekjempe IS. Mest av alt er det i Obamas interesse å begrense den direkte amerikanske involveringen i regionen. Han må forholde seg til hjemlig opinion og har dessuten lovet å ikke sette flere amerikanske støvler på bakken i Midtøsten.
Dermed er han, som Nixon var det, avhenging av lokale aktører. Men om Obamas løsning skal være det samme som Nixons – å samarbeide med både Iran og Saudi Arabia – så har de siste dagenes hendelser vist hvor vanskelig det vil være.
Skal han lykkes vil det være nødvendig å ikke la seg blende av ideen om at dette er en religionskonflikt, men anerkjenne at det ligger en politisk maktkamp til grunn for konflikten.
