Det var neppe uventet at Petter Northug skulle prøve seg på egen hånd en dag. Han har vært på landslaget i to tiår og har nok lært seg det man kan lære der. Hans egne ord om motivasjon må man ta på alvor. Etter å ha blitt vraket fra OL-troppen i 2006, sa han: «Hvem vet om jeg er skiløper om fire år». Han forble skiløper i åtte år – men skal det bli tolv? Seksten?! I så fall hvorfor? Og på hvilken måte?
En nordisk Muhammad Ali
Petter Northugs storhet som skiløper hviler på det som går igjen i alt han gjør: Innovasjon. Han har tatt nye grep som har gitt ham store fordeler, inntil konkurrentene har hermet og (iblant) nådd ham igjen. Han utviklet buk- og bryststakingen til nye høyder. Han gjorde høydetrening og formtopping til en spesiell mestergren; sliter seg fram i NM i januar og tar VM-gull i februar. Verdens beste skiløper er også verdens mest ujevne skiløper. Slik var det ikke før.
Han innførte ordkrigen som sjanger – en slags lavmælt nordisk-ironisk tongue in cheek-variant av Mohammad Alis stikk til Sonny Liston – i en sport som var fattig på ord og konfliktsky. Han har fornyet taktikktenkningen og er langt nærmere sykkelsporten i måten han utnytter fartsvind, slipstreaming og posisjonering på.
LES OGSÅ: Northug kan skape sponsorkonflikt
Tøyer grensene
Han har, fremfor alt, vært den som utnyttet skisportens nye vilkår, med fellesstarter og kombinasjonskonkurranser, best. Glansnummeret er fristilsspurten, der han ennå er uslåelig. Han er den første komplette langrennsløperen som klarer alle distanser, fra hundre meter til fem mil.
I ytterligere tusen små detaljer gjelder det samme: uavbrutt innovasjon. Han er ofte den første til å prøve noe nytt, og han mislykkes sjelden. Man kan se hans ensomme ferd gjennom barmarkssesongen på bakgrunn av dette. Det er enda en måte å tøye grensene på, nå med alle de ressursene han har rundt seg: Fischer-teamet, Meråker, familien, klubben, treningsvennene.
LES OGSÅ: Et forsvar for den unorske Northug
Hva trenger man Norge til?
Å forlate landslaget betyr ikke at han forlater Norge, men at han vektlegger det regionale. Trøndelag. Vi må ikke glemme at hans hjemmelag er Strindheim. Der og rundt omkring i Trøndelag finnes unge talenter som sikkert vil lære av Northug. Med store reklameinntekter kan man bygge kapasitet lokalt og ettersom Trøndelag allerede er verdens beste skinasjon – hva trenger man egentlig Norge til?
Vi så tegn på denne utviklingen i Strindheim-leder Oddbjørn Brulands kronikk i Aftenposten 28. april. Budskapet der var klart: det måtte bli lettere for klubbene å skaffe sponsorer. Landslaget kan ikke ha monopol på sponsorpenger, for da taper hele Ski-Norge utviklingskraft.
I en slik tolkning er Petter Northug i ferd med å bygge en langsiktig strategi som kan styrke norsk langrenn, selv etter at han er ferdig som skikonge. Innovasjonen har da blitt flyttet opp på et organisatorisk og institusjonelt nivå.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Et hellig landslag
Kritikken som kommer mot Northug nå, kan derfor også sees på som røster fra sportens nasjonale periode. Det norske skilandslaget hadde blitt noe hellig, nærmest nasjonens øverste elite. Nå abdiserer det øverste medlemmet, og derfor blir han hånet, nok en gang.
Landslaget som sosial institusjon, med månedlige samlinger og et tett fellesskap gjennom hele året, har nå mer enn et halvt århundre bak seg. Dets grunnlegger og ideolog var Kristen Kvello (enda en trønder), som tok norsk skisport ut av dødskyggens dal etter VM i Lahti i 1958. Denne måten å organisere idretten på har fungert fantastisk. Men hva er det som sier oss at det ikke finnes andre muligheter?
LES:
Hierarkiet
En virkelig innovatør er i takt med tiden, helst litt forut for den. Nasjonalstaten befinner seg på en lang historisk retrett. Skisporten krever nå store ressurser og drives profesjonelt. Landslagsinstitusjonen representerer også en hierarkisk måte å tenke på, der én elite får være med, mens de andre holdes utenfor. Et rikt land som Norge kan klare å utvikle et institusjonelt mangfold der klubber og regioner får nye sjanser og egne ressurser.
Det kan også gi langrennsløpere nye sosiale roller gjennom deres aktive karrierer. Northug har vist seg som en leder og hans landslagskolleger vil ennå lære av han, det er klart. Men i en friere rolle kan han utvikle dette lederskapet på nye arenaer.
Kanskje handler det også om et menneskes ønske om å leve sitt liv litt mer selvstendig og fritt. Idrettskarrierer blir lett like ensformige og forutsigbare som et seiersintervju i NRK.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Norge får medaljene
Det jeg tror vi ser med Northugs nye grep, er altså enda en nyskapning – denne gangen av mangfold. Det er på samme tid et bidrag til utformingen av en mindre stereotyp og mer kreativ idrettskarriere på høyeste nivå.
Det hele virker jo dessuten som et ganske risikofritt prosjekt. Allerede i november slipper han inn på landslaget igjen, slik at gullmedaljene kan bokføres Norge, ikke Strindheim. Alle vinner. Kanskje er det derfor også Åge Skinstad ser så glad ut. Han har ikke noe å tape. Det har ikke Norge heller. Og definitivt ikke skisporten. Den blir bare mer og mer interessant for hver dag som går og det finnes ingen andre i verden som har så mye med det å gjøre som Petter Northug.
Sverker Sörlin utgav i 2011 boken «Kroppens geni – Marit, Petter og langrenn som lidenskap» (Pax forlag).
