Jarl Hellesvik stiller i Ytring spørsmål ved grunnleggende urfolks- og minoritetsrettigheter. Jeg gir Hellesvik rett i én ting: Dette handler om viktige verdipolitiske spørsmål. Hans artikkel gjør det imidlertid nødvendig å oppklare en del misforståelser.
Hellesvik er selvfølgelig i sin fulle rett til ikke å vektlegge sin samiske bakgrunn. På samme måte som andre har rett til å nettopp vektlegge dette. Den norske staten kan ikke se bort fra vernet av samene som urfolk.
Tegn på velutviklet demokrati
Det blir sagt at kvaliteten på et samfunn kan måles ved å se på hvordan det behandler sine minoriteter. Med et slikt perspektiv blir demokrati noe mer enn rent flertallsstyre. Vi skal også ha mekanismer som sikrer like rettigheter og muligheter for minoritetene i samfunnet.
Jeg kan forsikre Hellesvik om at slike mekanismer ikke skal tolkes som tegn på at samene er «marginalisert og politisk undertrykt». Jeg ser heller på urfolks- og minoritetsvernet som tegn på et velutviklet demokrati og et samfunn der vi tar vare på og respekterer mangfoldet.
Stortinget har gjennom de siste tiårene tatt noen grunnleggende samepolitiske valg. I Grunnloven § 110 a heter det at statlige myndigheter skal legge forholdene til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Et bredt stortingsflertall har blitt enige om at samisk kultur skal ha et vern, at samene selv skal kunne arbeide for å holde kulturen i hevd, og at staten skal sørge for rammene for dette arbeidet. Det har staten blant annet gjort gjennom å opprette Sametinget. Hovedlinjene i norsk samepolitikk står fast, og i regjeringsplattformen for Høyre og Fremskrittspartiet fremkommer det som et uttalt mål at urfolk og minoriteter skal få utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.
Regjeringen vil derfor bevare Sametinget og konsultasjonsordningen mellom Sametinget, Stortinget og Regjering.
LES OGSÅ: Gi samedebatten til samisk ungdom
ILO-konvensjonen og samene som urfolk
Et bredt flertall på Stortinget gikk i sin tid inn for at Norge skulle ratifisere ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Konvensjonens hovedprinsipper er i tråd med Grunnloven og norsk samepolitikk.
Hellesvik kan selvfølgelig være uenig i den politikken som vekslende norske regjeringer har ført de siste tiårene. Det blir likevel litt pussig når han påstår at Stortinget og regjeringen har bundet seg til en urfolkskonvensjon som ikke gjelder for samene.
Hellesvik har åpenbart misforstått hvem ILO-konvensjonen gjelder for. Han synes å mene at en folkegruppe («people») må være både «tribal» og «indigenous» for å omfattes av konvensjonen. Det er ikke tilfellet. Gruppene kan være delvis overlappende, og definisjonene i artikkel 1 gjør det klart at konvensjonen gjelder to grupper, både urfolk («indigenous people») og stammefolk («tribal people»).
Jeg vil derfor gjøre det helt klart: Samene er anerkjent som urfolk i Norge. Stortinget la det til grunn da ILO-konvensjonen ble ratifisert, ILO-organene har lagt det til grunn i sin praksis, og ulike FN-komiteer har gjort det klart gjennom sine uttalelser.
SE I NETT-SPILLEREN: «Den stille kampen»
Like muligheter
Hellesvik reiser spørsmål om Norges samepolitikk er i strid med FNs rasediskrimineringskonvensjon. Jeg vil si tvert i mot.
FNs rasediskrimineringskomité – som er det organet som har ansvaret for å tolke rasediskrimineringskonvensjonen – har gjort det helt klart at aktive tiltak for å skape reell likestilling både er tillatt og av og til nødvendig. Det gjelder også på det samepolitiske området. Jeg minner i den forbindelse om at vi har egne konvensjoner blant annet for kvinner og barn, mot rasediskriminering, for nasjonale minoriteter og altså for urfolk.
Prinsippet om ikke-diskriminering er et grunnleggende prinsipp i minoritetsvernet. Det innebærer at statene skal fremme likestilling mellom minoritetene og majoritetsbefolkningen, både formelt og reelt. Det er det siste elementet som er fraværende i Hellesviks definisjon av rasediskriminering.
Utviklingen av norsk samerett og samepolitikk har skjedd i tråd med våre folkerettslige forpliktelser, men ikke alene på grunn av disse. Uavhengig av de folkerettslige rammene har gjeldende samerett og samepolitikk en solid demokratisk forankring.
En levende samisk kultur
Hellesvik gjør et poeng ut av at samene er assimilert, og at ILO-konvensjonen derfor ikke skulle gjelde for dem. Fornorskningspolitikken er et mørkt kapittel i vår nære historie. Vi blir ikke kvitt våre forpliktelser ved å prøve å utslette samisk kultur. Snarere tvert imot.
Jeg ønsker ikke at den samiske kulturen skal være noe vi bare møter på museum og i historiebøkene. Målet for samepolitikken er å legge forholdene til rette for en levende samisk kultur. Jeg møter gjerne samisk kultur i alle deler av samfunnet, og jeg møter gjerne samer i bygd og by – med ulik utdannelse og ulike yrker – som er stolte av sin samiske bakgrunn.
Vår bakgrunn er viktig for de fleste av oss, og verdiene vi tar med bidrar til å bygge et rausere og mangfoldig samfunn. Det håper jeg vi også tar med oss både i samepolitikken og byggingen av samfunnet forøvrig.
