Jeg jobber som ungdomscoach. Jeg vil anta at over halvparten av de unge jentene jeg møter i min praksis har dyrere vesker enn meg.
Reaksjonene lar ikke vente på seg: Folk reagerer forskrekket og oppfordrer foreldrene å ta seg sammen.
LES OGSÅ: - Skoleveska mi koster 9000 kroner
Vesken som en sosial overlevelse
Trender handler om tilhørighet. En Louis Vuitton-veske til 15.000 kroner blir oppfattet som identitetsdannende. Du er det du eier. Ungdom motiveres av gruppetilhørighet, som gir en form for sikkerhet når ungdom utforsker og forstørrer sin livsverden.
Når barn kommer i puberteten blir de mer følsomme for gruppepress. Fra nå av er ikke foreldrene kompasset i livene deres, den rollen overtas av jevnaldrende. Redselen for å bli avvist er stor. Finn en hvilken som helst åttende klasse på en ungdomsskole i Norge og de vil se nokså like ut alle sammen. Gruppetilhørighet handler i bunn og grunn om sosial overlevelse i denne alderen.
I tillegg lever en 13-åring her og nå. Ungdom bruker generelt mye penger på seg selv, og står i kontinuerlig forbindelse med all slags media samtidig som hjernen deres ennå ikke er helt rustet til å takle impulser og kortsiktige stimuli. Ungdommens hjerne er følsom for reklamens forlokkende rop.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Alle vil passe inn
Dette er en kilde til hodepine for mange foreldre, som blir stilt til veggs av sin tenåring. De må høre at alle andre har slike vesker. Mange er redde for at tenåringen blir sosialt utstøtt eller mobbet hvis ikke de riktige klærne kjøpes. Noen foreldre har råd, andre strekker seg ekstremt langt for å gi ungdommen den sosiale tryggheten som en eksklusiv veske muligens kan kjøpe dem. Den potensielt utfordrende følelsen av å ikke være inkludert på grunn av den riktige vesken, blir fikset med umiddelbar behovstilfredsstillelse. Hva slags mønster kan utvikle seg her?
I min praksis som ungdomscoach og høgskolelektor ser jeg ofte hvordan de yngste ungdommene på den ene siden er avhengige av foreldrenes lommebok, samtidig som de har sterke ønsker om kostbare forbrukersymbol og tilhørighet. Dette endres gradvis, og en 20-åring vil antageligvis ha utviklet en sterkere følelse av identitet og blitt mindre følsomme for gruppepress.
Jeg håper at disse ungdommene i mellomtiden har lært seg sammenhengen mellom inntekt og utgifter. At de blir i stand til å justere inn sitt personlig budsjett til å dekke først og fremst husleie og mat. I tillegg håper jeg at disse unge voksne har forankret sitt selvbilde gjennom sine adferd og handlinger og ikke bare basert på dyre eiendeler. For du er nemlig ikke det du eier.
Det nytter å diskutere
Jeg møter foreldre som undervurderer sin påvirkningskraft på tenåringen sin. Men sannheten er at det nytter å diskutere pengenes verdi. Spør din datter hvordan dette fungerer på skolen hennes. Spør din sønn hvilken betydning det har i hans miljø om han har de riktige underbuksene eller ikke. Anta at det er store lokale forskjeller, verden er ikke nødvendigvis slik avisen framstiller det.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
I tillegg er det viktig at foreldre formidler sine egne verdier rundt økonomi. Hvordan sparer de? Hvordan avveier de store utgifter? Jeg har hørt mange gode eksempler på tenåringer som har ønsket å kjøpe noe trendy og dyrt, som foreldrene har vært imot. De har tålt å diskutere dette med hverandre. Ungdommen har blitt oppfordret til å spare og reflektere over alternative produkter som er rimeligere.
I noen tilfeller har ungdommene til slutt kjøpt statussymbolet av sparepengene sine, og lever med å ha forsaket noe annet.
LES OGSÅ: - Ekstrem pengebruk uten egen inntekt
Dyr sminke og nødvendig mote
I ungdomsårene, der konsekvenstenkningen er svak og gruppepresset som en magnet, ligger det en gylden mulighet for refleksjon og læring rundt personlig økonomi.
Det trengs en skikkelig ryggrad hos foreldre for å stå i utallige diskusjoner med ungdommer som ønsker å spille 18-års spill i 13-årsalder, som mener kompresjonstights er nødvendig mote og dyr sminke et must. Det kan være hardt.
Men jeg vil tro at det gir en deilig følelse hos en forelder å se at ens voksne barn ikke har blitt en forbrukerslave uten kontroll over sin egen økonomi.
Det finnes ingen snarveier til verdiforankring og pengevett.
