Hopp til innhold
Kronikk

Ingen kommer til helvete

Da amerikanske soldater hadde drept bin Laden, pakket liket inn i et hvitt klede og senket det i havet, da var Gud der i havet og tok i mot.

Kirke

«Hva er frukten av vår forkynnelse: redsel eller tillit?» spør kronikkforfatteren. Hun er ordinert prest i Den norske kirke og mener det viktigste for dem som frykter helvete er hva prester og pastorer forkynner i menighetene sine. Her fra Lovisenberg kirke i Oslo.

Foto: Erichsen, Jarl Fr. / NTB scanpix

Forfatteren har bygget denne kronikken på en preken hun holdt som vikarprest i Romnes kirke i Telemark sommeren 2011.

Espen Ottosen og Øyvind Åsland har ikke overraskende hevet seg inn i den pågående helvetesdebatten på NRK Ytring med sin kronikk «Når Gud skal holde dom». Jeg er ordinert prest i Den norske kirke, og jeg har ikke samvittighet til å la Ottosens og Åslands ord stå uimotsagt. De to presenterer et gudsbilde jeg kjenner igjen fra en forkynnelse jeg helst vil tro tilhører en annen tid.

Jeg har sittet ved dødsleier der mennesker har vært livredde for å dø fordi de ikke trodde Vårherre ville ta i mot dem. Som prest har det vært viktig for meg å ta denne erfaringen alvorlig og forkynne evangeliet slik at mennesker både kan leve og dø i visshet om at Guds kjærlighet kommer alle til del.

HØR OGSÅ: Radiodokumentaren «Et sant helvete»

Viktigste hva vi forkynner i menighetene

Jeg vil derfor ta Gunn Hild Lem på ordet når hun i sin kronikk «I helvete heller» (9. februar) ber om at vi som ikke tror homofile eller vantro kommer til helvete, sier det høyt. Og jeg vil tilføye: Det er viktig at vi sier det tydelig! For det er alt for mye ullen forkynnelse når vi kommer inn på disse temaene. Og dette hjelper ikke dem som er redde for helvete og fortapelse. Det hjelper ikke mennesker som er redde for Gud. For dem kan en slik forkynnelse bli nok et svik fra kirkens side.

Hva er frukten av vår forkynnelse: redsel eller tillit? Angst eller innsikt?

Ellen Hageman

Det er bra at en debatt som denne får plass i media. Men det viktigste er ikke hva prester og pastorer sier på tv eller i debattspalter. Det viktigste er hva vi forkynner i menighetene rundt omkring. Treet skal kjennes på fruktene. Og hva er frukten av vår forkynnelse: redsel eller tillit? Angst eller innsikt? Det er det langt viktigere at vi spør oss om, enn å kunne vise til utvalgte bibelvers eller bekjennelsesskrifter.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Sier noe om oss, ikke om Gud

Det finnes to grunnleggende forskjellige måter å forkynne om Gud på. Og det handler om dette: Forkynner vi at Guds rike er for alle? Eller er Guds rike bare for noen? Sagt enda tydeligere: Finnes det noen mennesker som ikke er omfattet av Guds kjærlighet og som derfor i evighet havner utenfor Guds rike? Er Guds rike for alle? Får virkelig alle være med? Eller forkynner vi at Guds rike bare er for noen?

Er Guds rike for alle? Får virkelig alle være med? Eller forkynner vi at Guds rike bare er for noen?

Ellen Hageman

Jonas Gardell hadde for et par år siden en tv-serie på svensk tv basert på sine bøker Om Gud og Om Jesus. I ett av programmene sier Jonas Gardell at når vi mennesker setter en grense for Guds kjærlighet, da sier vi egentlig ingenting om Gud. Derimot sier vi noe om vår egen evne til kjærlighet. Den grensen vi setter for Guds kjærlighet, er vår private grense. Intet annet. Den handler om oss selv. Om vår mulighet til å elske oss selv og vår neste.

Som teolog, menneske og mamma, tror jeg Jonas Gardell har rett. Jeg tror Ottosen og Åsland bør merke seg Gardells ord. For ingenting er så ødeleggende for menneskers kjærlighetsevne som nettopp frykt. Det er vanskelig å elske når man er redd. Og jeg tenker at det vår plikt å forkynne evangeliet på en måte som gjør at mennesker kan føle seg trygge. Slik at mennesker kan tro at Guds kjærlighet ikke bare omfatter hver den som tror på ham, men hvert eneste lille menneske på denne jord.

Verden er ingen søndagsskole

Når det gjelder Guds kjærlighet, tror jeg ikke på noen skillelinjer mellom troende og ikke-troende, frelste eller ufrelste, døpte og udøpte, mellom gode og onde, offer og overgriper. Om det fører til en tanke om at jeg en gang kan risikere å sitte til bords mellom Stalin og en som kanskje har gjort mine egne barn ille, ja, så tenker jeg at det er en slik Guds kjærlighet jeg setter min lit til. En kjærlighet som gjør at Gud kan bli alt i alle, en kjærlighet som har makt til å forandre, som ikke bare har makt til å skape noe av intet, men som kan skape godt av ondt. Som kan skape kjærlighet av hat, som kan skape glede av sorg, og som kan binde oss alle sammen som mennesker, skapt og villet av Gud alle sammen.

Når det gjelder Guds kjærlighet, tror jeg ikke på noen skillelinjer mellom troende og ikke-troende, frelste eller ufrelste, døpte og udøpte, mellom gode og onde, offer og overgriper.

Ellen Hageman

Men hva med de som ikke vil eller får det til eller prøver? Finnes det et punkt der alt håp er ute, der mørket forblir mørkt, og mennesket ikke har noe håp mer slik predikanten Tor Andre Haddeland hevder i radiodokumentaren Et sant helvete? Jeg tror ikke det. Mennesker kan gå seg vill, mennesker kan gjøre onde ting, så ufattelige at vi ikke neste ikke orker å ta det inn over oss. Verden er ingen søndagsskole. Om vi har muligheten til gode i oss, så har menneskene sannelig evnen til ondskap også! Likevel klarer jeg ikke å tro at Gud noen gang kan gi et menneske opp. Jeg tror at Guds kjærlighet også rammer den i våre øyne mest motbydelige overgriper. Jeg tror aldri at at alt håp er ute. Om Guds kjærlighet ikke synes i et menneskes liv her, så kan det alltid komme til syne en gang. Om forandringen ikke skjer i livet, så kan den skje i døden. Det finnes alltid et håp, det er aldri for sent i Guds rike.

Da amerikanske soldater hadde drept bin Laden, pakket liket inn i et hvitt klede og senket det i havet, da var Gud der i havet og tok i mot. For Guds Ånd er ikke bare der som en bris over havflaten, Guds Ånd er der også som strømmen i havdypet og tar i mot også fryktede terrorister i sitt rike. For med vann og Ånd kan alt bli nytt. Kjærligheten er sterkere enn døden, og Guds rike tilhører alle mennesker.