De fleste barn og unge har i sin barnehage- og skolehverdag psykiske plager av ulik grad og varighet. Det er en illusjon å tro at barn og unge skal ha en oppvekst uten fysisk og psykisk ubehag.
For å hindre at psykiske plager ikke utvikler seg til alvorlige lidelser og tilhørende diagnoser, er det viktig å forebygge. Diagnoser i seg selv har aldri løst et problem for barnet, det er det trygge voksne som gjør. Barnehage og skole er gode arenaer hvor barn og ungdom lærer å takle utfordringer de vil møte senere i livet.
Lite interessant å være barnepsykolog
Som fersk psykolog på 80-tallet, var pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) min første arbeidsplass. Der jobbet jeg i 3 år før jeg begynte å jobbe i voksenpsykiatrien. Det å jobbe som psykolog i PPT var da, som nå, ikke sett på som et interessant arbeidsfelt for psykologer. Dette var en tid hvor Barnepsykiatrien (BUP) ikke var bygd ut i store deler av landet. Da var PPT den instansen som forholdt seg til barn med psykiske vansker. Vi i PPT representerte verken barnevern eller psykiatri. Hos oss fikk foreldre luftet sin bekymring, ofte ved at vi møtte dem hjemme. Samtalen var løsningsorientert. I tett samarbeid med skolen fikk mange saker en ny positiv retning. For noen familier ble noe av løsningen at de ville ha hjelp fra Barnevernet. Mange saker fulgte vi opp i over 10 år.
Etter nærmere 25 år innenfor psykisk helsevern ble det tydelig for meg hvor stor betydning erfaringer fra skolehverdagen har i en persons liv. For noen har skolen vært til mer skade enn gagn hva angår mestringsevne og selvfølelse, men jeg ble vel så ofte berørt av fortellingen om den engasjerte læreren. De som ga barna troen på egen verdi og mestringsevne, og som berget liv. Jeg følte til slutt at jeg befant meg i feil ende av årsakskjeden, og gikk tilbake til PP-tjenesten.
Er ikke psykologer på kontorene
PP-tjenesten er en kommunal lovpålagt tjeneste. Som navnet tilsier (Pedagogisk-Psykologisk tjeneste) forventer man å finne psykologer tilsatt i tjenesten. Men psykologer er i dag fraværende ved de fleste PPT-kontorer i distriktene. Psykologene ønsker å jobbe i de store byene, der de kan være en del av et større faglig fellesskap. Kontorene rundt i landet har derfor tilsatt pedagoger også i ubesatte psykologstillinger. Mange av pedagogene har tilleggskompetanse, interesse og erfaring om psykiske vansker, men kan ikke erstatte psykologer hva angår kompetanse.
Hovedårsakene til at PP-tjenesten ikke vies oppmerksomhet i arbeidet for å styrke barns psykiske helse, er at tjenesten ligger under Kunnskapsdepartementet. På Utdanningsdirektoratets hjemmeside er det vanskelig informasjon om tjenestens bidrag på dette området. Dette selv om tjenesten daglig forholder seg til barn som sliter psykisk.
Helsedepartementet derimot, fokuserer på barns psykiske helse. De jobber med å få flere helsesøstre, mer ressurser til BUP og etablering av kommunepsykologstillinger. Staten har etablert en sjenerøs støtteordning til opprettelsen av kommunepsykologstillinger. Men Helsedirektoratet skriver at dette ikke omfatter kommunens PP-tjeneste: «Psykologer ansatt i pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) inngår ikke i tilskuddsordningen». Kanskje er det ikke så rart at en stor del av disse midlene står ubrukt. Vi får stadig flere psykologer i landet, og interessen for å arbeide i PP-tjenesten øker. Kommunene burde få bruke denne støtten til å ansette psykologer i PP-tjenesten, men Helsedepartementet har avvist dette forslaget.
- FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook
Diagnose ikke et krav for hjelpetiltak
Det er mange foreldre og ungdom som av ulike årsaker kvier seg for å oppsøke psykiatrien for hjelp. Men alle kommuner har en PP-tjeneste som de kan kontakte direkte uten henvisning fra lege. Diagnose er heller intet krav for at barn skal få hjelpetiltak i skolen. Når det gjelder henvisning til BUP, så må det skje via lege, barnevern eller psykolog. Tilstanden må være av en viss alvorlighet (ifølge BUPs egen prioriteringsveileder). Foreldre opplever ikke BUP som et sted som man kan komme tidlig til.
Barn som sliter psykisk viser seg både ved utagering, nedstemthet og angst. Men det betyr ikke at man må tenke sykdom og diagnoser. Heldigvis møter disse barna trygge voksne i barnehager og skoler hver dag, som evner å se det sårbare barnet. De møter barna med klokskap, omsorg og oppofrelse, langt utover stillingskravet. Men de ansatte må samtidig føle seg trygge på at kompetente fagfolk er der sammen med dem i det vanskelige og det uavklarte. Slik kan de gi den støtten barnet trenger.
Jeg føler at både UDIR og Helsedirektoratet har neglisjert det viktige bidraget barnehage, skole og PP-tjenesten kan være for barn som sliter psykisk. Tjenestens potensial til å være et tverrfaglig lavterskeltilbud, som også legger til rette for også psykisk mestring, blir oversett. Departementene er opptatt av at fagetater i kommunene skal sette seg ned og snakke sammen. Mitt forslag er at Helsedepartementet og Kunnskapsdepartementet forsøker det samme!
