Forslaget verdens land skal diskutere i WHO i starten av mai, handler om hvordan vi utvikler medisiner. Alle medisiner stammer fra grunnforskning, som ofte gjøres av universitetene. Når et potensielt legemiddel oppdages, selges dette til legemiddelselskap som tar over videre utvikling.
Legemiddelselskapene gjennomfører den dyreste delen av utviklingen, inkludert kliniske forsøk. Når nok forsøk viser at medisinen er trygg og fungerer, kan den selges. Da skal legemiddelselskapene tjene tilbake pengene de har investert i utviklingen – og mer til! Det fører til at utvikling av medisiner i praksis drives utelukkende av økonomiske interesser.
Fattige mennesker dør
Over en milliard mennesker lider av sykdommer det ikke finnes behandling for – sykdommer som Zika og multiresistent tuberkulose. Dette er mennesker i den fattige delen av verden. Sykdommene kunne vært kurert, og millioner av tapte menneskeliv kunne dermed vært forhindret.
Dessverre utgjør fattige mennesker et lite attraktivt marked for legemiddelindustrien. For eksempel kjente verden til Ebola allerede i 1976, men det måtte et håndfull smittede i vestlige land til, før man viet noe oppmerksomhet til sykdommen.
Industrien satser heller på nok et ereksjonsmiddel for rike menn, der både betalingsevnen og -viljen er stor.
Et globalt problem
Ebola-krisen, antibiotikaresistens og spredningen av Zikaviruset har de siste årene vist hvordan globale helsekatastrofer kan møte en fullstendig uforberedt verden. Slike katastrofer koster millioner av menneskeliv, holder samfunn i fattigdom og fører til politisk ustabilitet. Det er en blodig krig som foregår i det stille. Foreløpig er vi våpenløse overfor mikrobene.
Hvorvidt det utvikles medisiner mot for eksempel Zikaviruset, får allikevel ikke mye oppmerksomhet her hjemme. Her stiller vi kritiske spørsmål først når sykdommene eller problemene rammer oss selv. Nye medisiner blir stadig dyrere, uten at de nødvendigvis blir bedre.
Selv i rike Norge har vi ikke råd til dem. I fjor så vi en lang forhandling om kostnaden for en ny brystkreftmedisin. En frustrert helseminister Bent Høie uttalte da at han ikke ønsket at industrien skulle få diktere prisen for legemidler. Det er allikevel konsekvensen av dagens politikk, en politikk Høie selv har makt til å gjøre noe med.
De dyreste medisinene på markedet er under patent. Internasjonal lov gir legemiddelselskap monopol på medisiner som for eksempel livsviktige nye kreftmedisiner. Industrien sitter alene med makten til å diktere prisen på disse. Kostnadene kan bli så høye at det offentlige helsevesen velger å ikke tilby behandlingen. Dette fører til store utgifter for behandlingstrengende pasienter som må betale ut av egen lomme. Sosial ulikhet i og mellom land øker dermed i takt med stigende priser på grunnleggende helsetjenester. Slike tjenester forblir utilgjengelige for stadig flere.
Det er bekymringsverdig at det store og møysommelige arbeidet for likeverdig helse både nasjonalt og internasjonalt, utjevnes av stadig dyrere medisiner. Hvilken verdi har egentlig en medisin som ikke når frem til de som er syke?
Fond for forskning
Nobelprisvinnerne Joseph E. Stiglitz og Norges May-Brit og Edvard Moser, sammen med hundrevis av andre eksperter, signerte nylig et opprop om en global avtale for en ny forsknings- og utviklingsmodell.
Oppropet etterspør en modell som bygger på menneskerettigheter, og som setter retten til helse høyere enn økonomisk fortjeneste. Denne modellen baserer seg på et internasjonalt fond der landene bidrar med penger som kan gå til utvikling av medisiner.
Viktige land, som India og Brasil, støtter offisielt en internasjonal avtale. Våre naboer i EU er derimot kritiske til ideen. Der stiller økonomiske interesser sterkere. Legemiddelselskapenes lobbyister har stor påvirkningskraft i foraene beslutningene tas, og ekspertisen settes på sidelinjen.
Til tross for lobbyistenes klamme hånd over EU-landene, har Nederland tatt ansvar, og uttrykt stor bekymring for manglene ved dagens modell.
De mener det er viktig å fremme forskning og utvikling som følger folkehelsebehovet.
FØLG DEBATTEN: og
Vindu for endring
Fra utsiden av EU kan Norge nok en gang spille en fri rolle i internasjonal sammenheng, slik vi har gjort i klimaforhandlingene. Høie må støtte Nederland på møtet i mai. Det vil ha stor betydning at et land som Norge, fra samme område som legemiddelselskapene, tar til orde for en mer rettferdig modell for utvikling av medisiner.
Hittil ser det ut til at Høie og andre helsepolitikere i Norge sitter så stille de kan i forkant av det kommende møtet. Så lenge ingen utfordrer på hjemmebane, er det tryggest å la denne muligheten for endring ebbe ut i ingenting. Det er få stemmer å vinne på å sette inn mye ressurser i en sak få har hørt om.
Problemet med norske politikeres passive strategi, er at en slik mulighet for ekte, bærekraftig og viktig endring er sjelden i internasjonal politikk. Vi håper flere blir med oss og utfordrer norske helsepolitikere til å en gang for alle si klart ifra:
Vi har ingen flere liv å miste!
