Denne teksten følger opp kronikken «Alt kjøttforbruk må ned» av Unni Kjærnes og Gunnar Vittersø i Statens institutt for forbruksforskning.
Miljødirektoratet har nylig konkludert med at vi må spise mer kylling og svin for å redde klima. Bakgrunnen er at storfe slipper ut metangass og at storfekjøtt er det minst ressurseffektive, med størst utslipp per kilo kjøtt. Men for en kortslutning!
Et mer bærekraftig forslag fra Miljødirektoratet ville være å redusere kjøttforbruk totalt som også forskere ved SIFO konkluderer med. Det ville også hjulpet å redusere kraftfôrforbruket til grasetende dyr og gjøre norsk kortreist fôrproduksjon mer lønnsomt.
Miljødirektoratet lanserer et klimatiltak med tiårsperspektiv, uten å ta hensyn til det sårbare globale ressursgrunnlaget. Og det i en verden som er truet av klimaendringer som gjør biologiske produksjoner spesielt utsatt.
Næringsrikt kjøtt
Norge har svært gode forutsetninger for å dyrke gras som gir godt og næringsrikt kjøtt med høyt innhold av omega 3- fettsyrer. Ikke altfor varmt vær, fuktig vær og lyse sommere gir lekkert gras som gjøres om til menneskemat gjennom kua, enten som melk eller kjøtt.
Kua må også ha protein i tillegg til karbohydrater, slik som oss mennesker, så den trenger også korn og belgvekster.
I dag brukes mye korn fra Norge til produksjon av kraftfôr sammen med importerte soyabønner fra Latin-Amerika. Kylling og svin spiser hovedsakelig korn og belgvekster, ikke gras.
Bærekraftig å satse på import?
Vi har de siste årene hatt et økt forbruk av både svin og kylling, men er det virkelig bærekraftig å satse på kraftfôrproduksjon med høyt innslag av soya importert fra Latin-Amerika? Eller så Miljødirektoratet for seg at vi skal produsere mer eget korn og egne belgvekster?
Forslaget om å redusere ett kjøttslag kontra et annet er å gå noe baklengs inn i fremtiden.
Det produseres nok mat i verden totalt sett, allikevel er sult en del av hverdagen for om lag en milliard mennesker på denne kloden. I motsetning til flyreiser til Thailand må vi ha mat. La oss heller se på ressursbruk og riktig fordeling. Er det riktig at vi baserer vår produksjon på andre lands arealer?
Jordbruk er bruk av jord
Landbasert matproduksjon handler om bruk av jordbruksareal for produksjon av planter, som enten blir fôr til husdyr eller som blir menneskemat direkte.
Skal jord brukes til å lage mat i Norge, så må det være lønnsomt for bonden å dyrke jorda. 30 prosent av jordbruksarealene brukes til korn og 70 prosent til gras, da er ikke utmark medregnet.
Mens arealene går tilbake, opprettholdes volumet av norsk matproduksjon. Men å produsere store matvolum på importerte fôrressurser er ikke norsk jordbruks hovedoppgave. Er det ikke landbrukets oppgave å forvalte norske ressurser slik at det blir mat?
Større avhengighet av andre lands ressurser?
At vi skal bli mer avhengige av andre lands arealressurser er ulogisk i en verden som trenger mer robust matproduksjon som følge av klimaendringer.
Bønder må ha lønnsomhet ved å arbeide med dyr og planter på norsk jord. Produktene som selges må ha en pris som gjør det lønnsomt å bruke norsk jord, framfor å importere maten og fôret.
Det er dette som er god matpolitikk i en verden hvor matproduksjon trues av klimaendringer. God klimapolitikk er det og.
