«Slår alarm om norske journalister: Ett av fem avisoppslag KAN VÆRE MISVISENDE!»
Det er lett å gjøre seg kostelig på VG sitt litt ubehjelpelige oppslag om feildiagnostisering. Budskapet på forsiden var en «Alarm om norske leger», der «1 av 5 diagnoser kan være FEIL».
Det kunne like godt ha stått «Minst 80% av diagnoser stilt av norske leger ER RIKTIGE». De fleste leger ville trolig vært fornøyde med en såpass bra statistikk. De vet at de tar feil innimellom.
Dette, for de fleste velkjente, faktum blir imidlertid ledsaget av en langt mer bekymringsfull nyhet: Førti prosent av nordmenn stoler «fullt og helt» på legen. Dette tallet er altfor høyt. Man bør ikke «stole fullt og helt» på legen sin.
Dette er ikke hovedsaklig på grunn av at norske leger er udugelige. Det skyldes menneskekroppens, menneskesinnets og medisinfagets natur.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
På medisinstudiet er anamnese, et fint ord for sykehistorie, et stadig tilbakevendende tema. Det er nok ikke alle medisinstudenter som setter pris på det stadige gnålet om å snakke med pasienten, men det tar sjelden mange rundene med klinisk arbeid før man forstår at språk og kommunikasjon er de desidert viktigste verktøyene for en lege. Feilkildene er imidlertid utallige.
Kropp og sinn
Menneskekropper er ulike og uforutsigbare. Et godt eksempel er det klassiske hjerteinfarktet, som ikke alltid er så veldig klassisk. Bildet man har i hodet er av en person med sterke smerter midt i brystet, som blir blek og klam og dårlig. I praksis kan folk ha hjerteinfarkt nesten uten å kjenne noe som helst. Rundt fire prosent hjerteinfarkt synes ikke på EKG, den vanligste hjerteundersøkelsen.
Menneskesinnet er også en skjør sak. Politi og rettsvesen sliter stadig med vitner som husker lite, husker feil, eller har regelrett falske minner. Mellom 50 og 80 prosent av justismord internasjonalt skyldes at vitner husker feil. Dette gjør oss også sårbare i «avhøret» hos legen. For hvor mange trapper kan du egentlig gå før du blir anpusten? Er utslettet større, urinen mørkere eller avføringen lysere enn vanlig? De færreste har stålkontroll på slikt til enhver tid. Sykehistoren blir tilsvarende usikker.
Blodpropp vs. blåveis
En klassisk, ydmykende øvelse for de fleste turnusleger handler om «den forsvunne sykehistorien». Man er typisk i akuttmottaket, og pasienten forteller om symptomer som gir sterk mistanke om en alvorlig sykdom. Turnuslegen ringer overlegen, forteller om sin mistanke, og overlegen kommer styrtende til. Da er plutselig historien ganske annerledes, ting er ikke særlig dramatiske, og turnuslegen rusler slukøret bort til kontoret for å endre diagnosen fra «blodpropp» til «blåveis». Dette er ikke fordi pasienten er dum, lyver eller på annen måte gjør noe feil. Det er fordi små endringer i sykehistorien kan ha mye å si for diagnosen som blir mistenkt.
Dette forholdet finner man også blant primærhelsetjenesten og sykehusene. Pasienter kan ligge og vri seg i smerte og se ut som de er døden nær ute på sykebesøk, mens de etter en halvtime i ambulanse og litt smertestillende nærmest framstår som helt friske. Sykehuslegen rister på hodet over den overnervøse fastlegen som sender inn en tilnærmet frisk pasient. Fastlegen rister på hodet over sykehuset, som sender hjem eller avviser en nær dødssyk pasient.
Når kommunikasjonen til tider er vanskelig selv mellom trente fagfolk som snakker samme språk, kan man tenke seg hvor skjør kommunikasjonen er mellom pasienter og leger.
Full sjekk
En rekke av leserne som har kommentert VG-saken lider av «umiddelbar full sjekk»-syndromet. De har vært i utlandet og fått vondt et sted. Da blir de straks bestrålt av all verdens røntgenmaskiner inntil de er nesten selvlysende, og tappet for så mange blodprøver at de knapt kan stå på beina etterpå.
Oftest er det fullstendig overkill, og handler om økonomi og frykt for søksmål. I Norge har vi et offentlig helsevesen, og er i utgangspunktet velsignet fri for slike farlige og ødeleggende incentiver.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Når norske leger venter med å henvise, har det ikke med penger, prestisje eller rettssaker å gjøre. Ideelt sett er det basert på hva som er fornuftig ressursbruk, og hva som vil gi et fornuftig svar.
Fortsatt feil diagnose
Vi vil trolig aldri klare å senke andelen feildiagnoser noe særlig, uansett hvor mye vi utreder og scanner.
For hva er en diagnose? En diagnose er bare det man anser som mest sannsynlig der og da. Hvis du har lumbago et år og året etter viser det seg at du har utviklet prolaps, fikk du da feil diagnose året før? Hvis du har en liten, uskyldig sårinfeksjon på legevakten, men havner på intensiven med akutt blodforgiftning i løpet av helga, var da den første diagnosen feil? Det er også en del diagnoser som man diskuterer om i det hele tatt skal være diagnoser, ikke minst innen psykiatri. Det har nylig blitt diskutert om «sorg» skal være en diagnose. Hvordan feildiagnostiserer man sorg?
Det er god grunn til å være skeptisk til den diagnosen legen gir deg. Ikke fordi han er udugelig eller fordi du har sagt noe feil eller fordi utstyrs- eller målefeil er så veldig vanlig. Men fordi livet er omtrentlig og usikkert, så også våre kropper og lidelser.