Høyre og Fremskrittspartiet vil kutte mellom en tredjedel og litt over halvparten av den direkte pressestøtten. Har de overhodet tenkt igjennom hva slags konsekvenser dette vil få for samfunnet?
Den direkte pressestøtten er penger for journalistikk, rett i labben. Den ligger på rundt 300 millioner kroner per år. De som mottar den er først og fremst de nest største avisene i storbyer, redaksjoner som representerer litt smalere eller annerledes synspunkt og meninger i offentligheten, og en hel del mindre redaksjoner, en god del av dem lokalaviser. Den indirekte pressestøtten er noe som er til fordel for alle aviser, den betyr at de slipper å betale moms. Den utgjør omtrent 1,7 milliarder kroner per år.
Begge er ordninger som bidrar til å gjøre Norge til et bedre demokrati. Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å kutte i den direkte støtten. Det er en dårlig idé. Det er flere grunner til dette, der den aller viktigste er at gode, kritiske og gravende journalister, varierte stemmer i den offentlige samtalen, og konkurranse mellom storbyavisene rett og slett gir oss et bedre samfunn.
Flere om beinet er bra
I storbyene er det viktig å ha to redaksjoner som konkurrerer. Det er klart vi ikke må ha det, men vi vil ha det. En dyktig rival vil alltid føre til at du skjerper deg. Konkurransen gjør begge avisene bedre, og de største avisene legger seg ikke til å sove som en stor, mett og fornøyd vaktbikkje. Den vet at det står en mindre, men hissig hund over gata som den må vokte seg for.
Det er all grunn til å tro at to offensive politiske redaksjoner i samme by gir innbyggerne en bedre kommune, gir en bedre offentlig debatt, og gir mer reflekterte borgere, med mer innsikt i hva som skjer i deres nærmiljø.
En annen grunn til at pressestøtten er et gode, er at de mange små lokalavisene landet rundt forvalter lokalmiljøenes – og dermed også landets – nære historie. Lokalavisene er i tillegg en skole for fremtidens journalister. Det er ingen som går rett fra utdannelse til jobben som statsrådsveltende gravejournalist i VG, Dagbladet, eller NRK. Alle må begynne et sted. Og lokalavisene er et glimrende sted for nettopp dette. Samtidig opprettholdes viktige – om ikke alltid like synlige eller glamorøse – vokterfunksjoner i lokaldemokratiet. Det er det verdt å ta vare på.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Dann dine egne meninger!
For noen er det utrolig irriterende at det i mange tilfeller er aviser som representerer mindretallet, særinteresser eller spesifikke politiske eller religiøse syn som nyter godt av den direkte støtten. Men det er ingen som tar skade av at vi har tilgang på disse avisene. Faktisk er det også til samfunnets beste. Et mangfold i avisfloraen gir nemlig også en garanti for et variert utvalg av de ulike verdenssynene disse avisene tilbyr sine lesere. Ulike måter å forstå verden på. Det har vi alle godt av å utsette oss for en gang i blant. Spesielt fra noen som er uenige med oss.
Pressestøtten er ikke til for å forsikre oss om at Arne Strand eller Jon Hustad ikke står forkommen på fortauet om morgenen uten et kontor å gå til. Den er til fordi Strand og Hustad ser og beskriver verden på en annen måte enn kommentatorer i VG eller Aftenposten. Det har i seg selv en demokratisk verdi.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Småpenger gir store verdier
Den direkte pressestøtten er en investering i et bedre demokrati. For hver urettferdige saksbehandling, hver korrupte lokalpolitiker som blir avslørt, hver problematiske hendelse eller fenomen som løftes frem, er pressestøtten verdt det. Alle 300 millionene! Dette er ikke et spørsmål om hvorvidt noen aviser har livets rett eller ikke, sett med kjølige, markedsorienterte øyne. Følger man den tankegangen har vel heller ikke VG livets rett, som tross alt fikk 215 millioner kroner i indirekte pressestøtte i fjor. Spørsmålet handler om vi ønsker oss aviser og journalistikk, og deres funksjon i demokratiet eller ikke. Jeg håper svaret på det er et rungende ja.
Fremskrittspartiet vil kutte 180 av 300 millioner, Høyre vil kutte 100 millioner. Disse kuttene er en uheldig røsking i sarte og viktige blomster i norsk avisflora, og fremstår som merkelige prioriteringer når den indirekte støtten består av 1.7 milliarder kroner, og avisbransjen allerede arbeider hardt med å finne alternativer til hardt pressede finansieringsmodeller for sin journalistikk.
Fremskrittspartiets kulturpolitiske talsmann Ib Thomsen uttalte nylig at Dagsavisen bør «skjelve i buksene» – men det er heller vi, folket, som bør skjelve i buksene når det foreslås kutt i pressestøtten. De borgerlige partiene må heller konsentrere seg om måter å gjøre den indirekte støtten uavhengig av papiret, slik at avisene kan få momsfritak for å drive med journalistikk levert over internett også. Da hjelper de landets flotte aviser i overgangen fra papir til digital, og vi kan fortsette å kjøpe og lese god journalistikk, om det nå blir på papir, laptop eller på mobil.
