Mitt inntrykk av Tijuana var mer positivt enn forventet. Merkelig nok hadde byen et slags anstrøk av frihet – eller kanskje ikke frihet, men i hvert fall en eksistensialisme som var til å ta og føle på.
Det var som om byen sto og lente seg mot grensegjerdet, hjemmevant, med en sigarett i munnviken.
Tett integrert
Som antropolog fra Nord-Amerika var jeg interessert i dette gjerdet.
Grensa på 3145 kilometer mellom Mexico og USA er den hyppigst trafikkerte overgangen i verden. Som magasinet The Economist nylig slo fast, er Mexico og USA like tett integrert økonomisk som EU-landene er seg imellom.
Dette innebærer en voldsom grensatrafikk: av biler, lastebiler, fotgjengere, telefonsamtaler, eposter, flyavganger, båtruter – alt som tenkes kan.
Og San Ysidro, grensestasjonen på land mellom Tijuana og San Diego, er faktisk verdens travleste.
Der er trafikken i gang klokka 02.30 om morgenen. Fordi husleia er relativt billig i Tijuana, foretrekker mange av dem som jobber i San Diego å bo der, uavhengig av nasjonalitet (og av byens tvilsomme rykte).
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Politisk betydning
Gitt denne enorme trafikken – hva er da meningen med selve grensemuren?
Dét er et komplisert spørsmål. Et utfyllende svar krever en analyse av murens egnethet som verktøy for innvandringskontroll, samt en studie av dens politiske betydning i å skape konsensus i et USA hvor ingen politiker ønsker å framstå som «feig i innvandringsspørsmål».
Murens enorme omfang er vel så mye et resultat av politisk spill som av praktiske spørsmål knyttet til innvandringsregulering. Når kostnaden dessuten er rundt 10 millioner NOK per kilometer, lukter det lukrative byggekontrakter lang vei.
For min egen del var jeg interessert i å forstå grensemuren som et kulturelt fenomen. Så jeg dro til Tijuana for å se den med egne øyne.
Minner om den kinesiske mur
Journalister i USA foretrekker gjerne betegnelsen «gjerde» framfor «mur». «Gjerde» høres jo hyggeligere ut, mer naboaktig, hjemlig.
Og de som forsvarer muren, er glade i ordtaket «gode gjerder gir gode naboer». Men med sine over 1.000 lengdekilometer – og lengre skal den bli – minner muren mer om Den kinesiske mur. Med barbarene i sør.
På den annen side er grenseanordningen reint fysisk noe mer enn bare en «mur». Mesteparten har form av en dobbel barriere, med en vei imellom til grensevaktenes kjøretøy.
Langs veien er det dessuten reist en rekke høye tårn, utstyrt med radar, infrarøde kameraer og sensorer som skal oppdage migranter.
Det er altså snakk om to parallelle murer – den ene på grensa, den andre inne på USAs territorium – adskilt av en vei som er utstyrt og brukt av USA.
Selv firfisler stoppes av muren
Muren som står på selve grensa er laget av ulike materialer, avhengig av grensestrekningen.
For eksempel består muren langs stranda i Tijuana av en rad høye jernstenger med åpent rom mellom – en mindre aggressiv utforming enn den tjukke muren langs de delene av grensa der det er færre turister.
På slike strekninger må selv firfisler og kaniner holde seg på sin side av grensa. Men fra stranda ser ting litt hyggeligere ut: Du har fritt utsyn mellom jernstengene mot nord, tvers over et nydelig naturreservat og helt til San Diego-bukta.
Les mer:
Kjærlighetserklæringer og slagord
På meksikansk side er muren dekket av graffiti. Her er alle slags meldinger: kristne, anti-imperialistiske, filosofiske, overstrømmende kjærlighetserklæringer, og så videre.
Mange er skrevet på engelsk, de fleste av amerikanere bosatt i Tijuana, eller av turister. Et av disse engelsk-språklige slagordene lyder:
«Vennligst ikke mat gringoene.»
Denne vittige formuleringen snur åpenbart opp ned på meningen med selve muren: menneskene som er gjerdet inne og satt under observasjon, så alle kan se det, er amerikanerne, ikke barbarene i sør.
Men slagordet har også en dypere mening. Den påkaller forestillingen om at de av oss som bor i USA er domestiserte dyr. Den ble lansert allerede av Friedrich Nietzsche – han kalte det moderne mennesket et domestisert husdyr. Striglet og mett, ja visst, men også uskadeliggjort og kastrert.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Skiller siviliserte og ville
«Ikke mat gringoene... De får bikkjemat i en plastskål på kjøkkenet.»
Grensa mellom USA og Mexico er et sted der «amerikansk» orden og «meksikansk» uorden daglig blir praktisert. Følgelig framstår grensemuren som et skille mellom domestiserte mennesker og en annen og noe villere underart.
Samme forestilling dukket opp også seinere samme dag, da kolleger fra forskningssenteret El Colegio de la Frontera Norte tok meg med til en annen del av grensemuren, langs det fattige nabolaget Colonia Libertad i innlandet.
Før den store grensemuren ble reist, var dette et yndet sted for illegale grensekryssinger. En gang i tiden dro flere titalls migranter inn i USA fra dette stedet hver natt.
Sendte lokkeduer foran
Faktisk hadde vår egen sjåfør krysset grensa til USA to ganger nettopp herfra, og han ga en detaljert skildring av forløpet. På den tida, forklarte han, dannet det seg hver kveld en uformell markedsplass på meksikansk side av grensa.
Der kunne migrantene spise tacos og drikke brus mens de forhandlet med grensesmuglere, polleros, som strente fram og tilbake og tilbød sine tjenester:
«Jeg har femti dollar, tar du meg med over?»
«Avtale!»
Så fort gruppa av migranter var stor nok, sendte polleros'ene fem eller seks lokale menn i forveien – som regel narkomane eller alkoholikere som fikk betalt for jobben.
Denne gruppa gikk under navnet la carnada, det vil si lokkeduene. De ble sendt ut for at den kraftig underbemannede grensepatruljen skulle gå etter dem.
Straks la migra var opptatt, satte smuglerne over grensa med gruppa på et titalls migranter, løp gjennom ravinene på amerikansk side og tok seg deretter over åsen bak San Diego.
Tom og Jerry-lek
Mens guiden - synlig begeistret- fortalte oss dette, dukket en annen forestilling opp på netthinna: grensa mellom USA og Mexico som «Tom og Jerry»-tegnefilm.
Og jeg skjønte med en gang at dette bildet sto i forbindelse med «ikke mat gringoene»-graffitien. I katt-og-mus-leken som sjåføren vår fortalte om, spilte amerikanerne rollen som huskatt (Tom), mens meksikanerne var musa (Jerry) – liten, men fortsatt på frifot.
Jeg innså at hele galskapen med grensemuren – som koster mange milliarder – igjen og igjen rettferdiggjøres som botemiddel for katten Toms sårede stolthet; han ble jo lurt hver eneste natt av den slue musa Jerry.
Leken var rått parti, siden huskatten Tom måtte følge reglene i huset. I rein frustrasjon gikk derfor kattepusen ut og kjøpte seg dobbelt gjerde, fullt utstyrt med radar og ultrarøde kameraer, så musa ikke lenger skulle slippe forbi.
Snakk om hårete mål.
