De senere årene har det vært en økende tendens til at flere arbeidstakere i toppidretten har stevnet arbeidsgivere for retten. Foreløpig er domstolenes resultattavle dyster lesing for idrettsstyrene. Arbeidsgiver (toppklubber, forbund) har tapt samtlige saker jeg har kunnet finne.
Økonomiske utfordringer
Det hittil tydeligste fotavtrykket fra domstolene er Høyesteretts dom av 2. februar 2012. Spørsmålet i saken var om Notodden Fotballklubb lovlig kunne si opp to fotballspillere på grunn av svikt i klubbøkonomien, blant annet på grunn av nedrykk til 2. divisjon. Spillerne fikk medhold i at oppsigelsene var ugyldige.
Det var ingen tvil om at klubben hadde store økonomiske utfordringer. Men Høyesterett fant det avgjørende at klubben hadde inngått spillerkontrakter basert på forhåpninger om sponsorinntekter, ikke realistiske forventninger. Når disse forhåpningene ikke slo til, måtte klubben bære den økonomiske belastningen selv.
NFF-tap i tingretten
Sist ut i rekken er Oslo tingretts ferske dom av 13. februar i arbeidsrettssak mellom landslagets administrerende leder, Guttorm Dilling, og Norges Fotballforbund (NFF). Hovedspørsmålet i saken var om NFF hadde lov til å omplassere Dilling mot hans vilje, fra rollen som administrativ leder for A-landslaget (herrer) til tilsvarende rolle for de aldersbestemte landslagene.
Tingretten ga Dilling fullt medhold i hovedsaken. Dommen er ennå ikke rettskraftig.
Bakgrunnen for omplasseringen var at Dilling hadde gitt landslagsledelsen klar tilbakemelding om at han ikke aksepterte pålegg som ble ilagt ham og resten av støtteapparatet. Påleggene gikk ut på at alle i støtteapparatet måtte overnatte på spillerhotellet under landslagssamlinger, samt krav om å varsle nyansatt rådgiver, Jan Åge Fjørtoft, når man forlot hotellet. Dette var bakgrunnen for omplasseringen.
MER OM DILLING-SAKEN: Derfor havnet de i retten
Innenfor retten
Enhver arbeidsgiver har en ulovfestet rett til å organisere, lede, kontrollere og fordele arbeidet innenfor en aktuell arbeidskontrakt, dette kalles styringsretten. NFF hevdet at omplasseringen var innenfor deres styringsrett. Dilling, på sin side, mente at omplasseringen i realiteten var en ulovlig endringsoppsigelse, og at påleggene uansett ikke var en saklig begrunnelse.
Det ble reist spørsmål i denne saken som er interessante for idrettsarbeidslivet generelt. NFF hevdet at arbeidsgivere i toppidretten må ha en videre styringsrett enn i det øvrige arbeidsliv. Det ble vist til de særlige endringsbehov som følger toppidrettens tøffe prestasjonskrav, herunder at det er vanlig praksis i internasjonal fotball at hovedtrenere selv må få bestemme hvem som skal inngå i A-lagets støtteapparat.
Fra før av har lovgiver gitt arbeidsgivere i idretten en generell rett til å midlertidig ansette ledere. NFF hevdet at dette underbygger deres synspunkt.
Prestasjonskrav
Det er ikke vanskelig å være enig i at det gjelder tøffe prestasjonskrav i toppfotballen. Det er dessuten en kjensgjerning at fotballtreneren står og faller med resultatene. Antagelig er det også en større aksept i toppfotballen for at det kreves resultater innenfor svært korte tidsvinduer. Det kan imidlertid stilles spørsmål om prestasjonskravene skiller seg så markant fra andre konkurranseutsatte bransjer at det kan begrunne større spillerom for arbeidsgiverne.
Kanskje er det viktig at idrettslederes stillingsvern ikke svekkes ytterligere, nettopp fordi det i idretten er tillatt å ansette midlertidig i større grad enn ellers. Avveiningene er vanskelige, og de juridiske grensegangene er foreløpig lite avklart.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter.
Fast ansatt
Dommerne var i denne konkrete saken enig i at det kortsiktige prestasjonsfokuset kan innebære spesielle behov for endring. For tingretten var det imidlertid avgjørende at omplasseringen ikke var et ledd i en bredere omorganisering. En annen person ble satt til å gjøre nøyaktig de samme oppgavene som Dilling hadde hatt, og tingretten fant derfor at omplasseringen ikke var saklig begrunnet i de påberopte endringsbehov.
Tingretten avviste også at den lovmessige adgangen til å ansette idrettsledere midlertidig var relevant i saken. I dommen vises det til at Dilling er fast ansatt, og retten slår dessuten fast at formålet bak regelen retter seg mot sportslige funksjoner, ikke administrativt ansatte, som Dilling.
Uforsvarlig
I teorien vil de fleste være enig i at man i toppidretten må forholde seg til de samme regler som i det øvrige arbeidsliv. Likevel er det en alminnelig oppfatning i toppidretten om at det er nødvendig for resultatklimaet at idrettsstyrene kommuniserer full tillit til sine ledere helt til den dagen man eventuelt beslutter oppsigelse. En slik praksis vil i mange tilfeller komme i strid med arbeidsmiljølovens krav til forutgående drøftelser.
Skulle NFF anke nevnte tingrettsdom, er det selvsagt en reell mulighet for at lagmannsretten vurderer bevisene annerledes. Uansett gir de senere års sviende nederlag i domstolene grunn til å spørre om praksis i toppidretten er i samsvar med de spilleregler man er bundet av gjennom arbeidsmiljøloven.
Det er nemlig i livet som på fotballbanen: Dommeren bestemmer.
