Hvorfor tar politiet feil?

I kjølvannet av Monika-saken er jakten på syndebukken i full gang. Hvem kan klandres for den åpenbart skakkjørte etterforskningen? Er det etterforskere uten erfaring, politimesteren, etterforskningsledelsen juristene?

Jeg har selv vært i situasjonen der medienes søkelys rettes mot drapsetterforskningen som gikk helt galt. I påsken 1999 ble den tidligere norgesmesteren i kroppsbygging, Marius Kolstad, på brutalt vis drept i sin leilighet i Oslo. Det ble min første drapssak med ukjent gjerningsmann. Visst hadde jeg noen års erfaring med etterforskning, men ikke noe i nærheten av det som da lå foran meg.

Det ble ikke stilt noen særskilte krav til kompetanse for dem som ble satt til å håndtere slike alvorlige etterforskninger på noen nivåer. Det er det så vidt meg bekjent heller ikke i dag.

Bevis som støtte teorien

Ordet «bekreftelsesfelle», eller «confirmation bias», var et ukjent begrep for meg i 1999. Kort og forenklet betyr det at vi som mennesker raskt vil søke etter opplysninger som bygger opp under den teorien for hendelsesbeløpet som vi har bestemt oss for må være den «riktige». Motstridende opplysninger rasjonaliseres bort. Fenomenet kan med andre ord gi de involverte i etterforskningen en form for «tunnelsyn».

Det er helt vanlig at politietterforskere setter opp ulike hypoteser for hva som kan ha hendt. Uten tilstrekkelig erfaring og kompetanse vil det likevel være en fare for at vi som etterforskere utelukkende søker etter nye «bevis» som støtter vår opprinnelige teori.

Gjennombruddet

Bekreftelsesfeller er kjente mekanismer i psykologien. Dersom etterforskningen har nådd en milepæl, eksempelvis at politiet har gått til pågripelse og fremstilt personen for fengsling, forsterkes disse mekanismene. Vår søken etter bekreftelser på at etterforskningen er på «rett vei», øker.

Etter et helt års etterforskning fikk vi et gjennombrudd i etterforskningen i år 2000. Et vitne pekte ut en navngitt person som drapsmannen til Kolstad. Opplysninger innhentet i vitneavhør stemte med de tekniske spor på åstedet. En bekjent av Kolstad ble arrestert og varetektsfengslet. I mange måneder satt mannen i varetekt.

SE OGSÅ: Kronikkforfatteren diskutere saken på «Lindmo»

Riktignok kom det frem informasjon som ikke helt stemte med vitnets forklaring, blant annet opplysninger fra Meteorologisk institutt som viste at det snødde og ikke regnet den dagen vitnet gjorde sine observasjoner. Telefonnummeret vitnet disponerte ble ikke gjenfunnet i data sikret fra basestasjoner fra både Telenor og NetCom.

Dette kunne tyde på at vitnet verken hadde vært i området, eller kjente til værforholdene den dagen Kolstad ble drept.

LES OGSÅ: Pressen kan lære av Monika-rapporten

«Kunne ikke utelukke»

Vi gikk i bekreftelsesfellen. De sakkyndige kunne ikke utelukke at det regnet i Oslo sentrum selv om det snødde på Blindern.

Sakkyndige innen mobiltelefoni kunne ikke utelukke at telefonsamtalen vitnet foretok hadde slått inn på en annen basestasjon som følge av stor mobiltrafikk, altså at samtalen hadde slått inn på en annen basestasjon som politiet ikke hadde sikret data fra. «Kunne ikke utelukke» ble redningen.

Konklusjonen var at vitnet hadde sett drapsmannen forlate åstedet, og kunne hjelpe politiet med å løse denne kompliserte saken som i lang tid hadde stått i stampe.

Fire dager før straffesaken skulle opp for retten skjedde det utenkelige. En annen person fra Kolstads omgangskrets meldte seg for politiet. Han holdt ikke ut lenger. Det var han som var drapsmannen.

Verden ble snudd opp ned for meg som leder for etterforskningen. Hadde etterforskningen jeg hadde arbeidet så hardt med bidratt til å lure politijuristen, statsadvokaten, ja, selv riksadvokaten til å ta ut tiltale mot feil person?

Uskyldig bak lås og slå

«Fadesen» var tung å svelge for en ung ærekjær etterforsker. Jeg var delaktig i utviklingen av ny og forbedret avhørsmetodikk som nettopp var startet opp ved Oslo politidistrikt. Det ble følgelig mange tunge stunder mens den videre etterforskningen viste at en uskyldig mann hadde sittet måneder bak lås og slå som følge av mine feilvurderinger. I tillegg til meg var flere uerfarne etterforskere involvert. Manglende avhørskompetanse førte til bruk av ledende spørsmål i avhørene med vitnet. Vitnet fikk for mye informasjon om etterforskningen gjennom feil spørsmålsteknikk. Vitnet var derfor i stand til å oppkonstruere en forklaring som passet inn i politiets teori.

Det er fortsatt politietterforskere som ikke har gjennomgått opplæring i riktig avhørsmetodikk.

Etter min mening er den aller største feilen politiet kan gjøre å forsøke å dekke over egne feil i etterforskningen. Liland-saken, Fritz Moen-saken og nå kanskje også Monika-saken er eksempler på saker der det i etterkant har vist seg at det er gjort åpenbare feil. Uten at de ansvarlige for slike saker våger å stå frem med hva som gikk galt, hvordan skal politiet da kunne lære av sine feil?

HØR: Radiodokumentar om Kolstad-drapet. "Lærepenge og falske tusenlapper"

Positive tilbakemeldinger

Jeg innrømmer at vår etterfølgende analyse av Kolstadsaken var en tung vei å gå. Men responsen overrasket meg. Jeg fikk positive tilbakemeldinger. Erfarne påtalejurister og etterforskere lærte noe. Senere har vi holdt mange foredrag om «min største tabbe» for etterforskere og jurister landet rundt.

Jeg jobber ikke lenger i politiet. Jeg sluttet ikke som følge av Kolstad-saken, paradoksalt nok fikk karrieren et løft. Flere av oss «unge» etterforskere ved Oslo politidistrikt og Kripos ønsket å utvikle oss. Men det ble aldri innført noen formelle krav til kompetanse innen etterforskning.

Politietterforskere settes til alle former for straffesaker, alt fra sykkeltyveri, miljøkriminalitet, økonomiske misligheter til drap- og sedelighetssaker. Bare et fåtall får tilleggsutdannelse for å kunne mestre slike utfordringer, og da oftest som følge av egen faglig interesse og på egen bekostning.

Våg å innrømme feil

Så hvem er syndebukken som jages i media? Er det den enkelte etterforsker, jurist eller politimester som skal klandres når noe går galt? Den som settes til en for stor oppgave i forhold til egne forutsetninger? Eller er det ansvarlige politikere og byråkrater som skal planlegge og tilrettelegge utdannelsen etterforskerne får?

For å samle trådene blir min oppsummering at politiet må våge å innrømme feil i langt større grad for som etat å kunne ta lærdom. I tillegg må utdanningen styrkes og det må settes kompetansekrav til etterforskere som skal håndtere de mest alvorlige hendelsene. Etterforskere må få den verktøykassen de fortjener.