Hopp til innhold
Kronikk

Hvorfor ikke sette romfolk i arbeid?

Fra flere kanter kommer det nå forslag om å tilby romfolk arbeid betalt av det offentlige eller av private. Men spørsmålene står i kø.

Romfolk tigger utenfor Stortinget

Vil det være en bedre løsning å gi romfolket arbeid, heller enn å la dem tigge?

Foto: Solum, Stian Lysberg / NTB scanpix

Er det å gi romfolket arbeid en vinn-vinn situasjon, der sårt tiltrengt arbeid blir utført, og romfolk blir mottakere av lønn i stedet for almisser?

Miljøpartiet De Grønne vil hyre inn romfolk til å holde kommunale parker og grøntområder fri for ugress og annen uønsket vegetasjon.

Professor i samfunnsøkonomi Kalle Moene ønsker å tilby romfolk offentlige arbeidstiltak, som å rydde opp langs Akerselva.

Bymisjonen ønsker også å hjelpe og har allerede kontaktet firmaer og bønder for å høre om noen trenger arbeidskraft.

Parker og grøntarealer kan med fordel også lukes og pleies. Akerselva trenger opprydning - ingen tvil om det. Bønder og firmaer har helt sikkert behov for tilfeldig løsarbeid. Penger har vi nok av i dette landet. I alle fall så lenge staten betaler. Så langt, så vel. Så hvorfor ikke bare gjøre det?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Skal arbeidet gi rettigheter?

Men spørsmålene står jo i kø: Hvilken lønn skal de ha? Hvor skal de bo? Skal de betale skatt? Og ikke minst: Skal deres arbeid utløse noen rettigheter i velferdsstaten?

Skal deres arbeid utløse noen rettigheter i velferdsstaten?

Karl-Eirik Kval, statsviter

Om det offentlige skal betale, må man jo også bestemme hvem de heldige skal være. Menn og kvinner i sin beste alder som virkelig kan gjøre en god jobb? Eller skal vi ta sosiale hensyn og gi arbeid til kvinner og menn som ikke så lett kan få jobb på andre måter – de som ikke er i sin beste alder og kanskje har litt skrantende helse - og som trenger pengene mer enn noen?

Så kommer det sosiale sikkerhetsnettet alle vi andre nyter så godt av. Hva om en person skader seg i jobben? Har han eller hun krav på gratis sykehusbehandling og penger mens vedkommende ikke er i stand til å arbeide? Skal de i det hele tatt kunne sykemelde seg? Eller er det rett ut og rett hjem når de ikke lenger kan tilby sin arbeidskraft?

Større tiltrekningskraft enn lønna

Vi har et av verdens beste helsevesen. Skulle noen timers løsarbeid utløse fulle rettigheter i helsevesenet, ville det raskt ha en atskillig større tiltrekningskraft enn lønna i seg sjøl.

Skulle noen timers løsarbeid utløse fulle rettigheter i helsevesenet, ville det raskt ha en atskillig større tiltrekningskraft enn lønna i seg sjøl.

Karl-Eirik Kval, statsviter

Hva om det for eksempel viser seg at den personen stat, kommune eller private har engasjert ikke klarer jobben fordi hun har diabetes og trenger dialyse? Bør hun få behandling slik at hun kan fortsette jobben som er gitt henne? Hvem skal betale regninga på en halv million kroner i året for dialysen?

Hva om de kommer med barn? Eller skal vi nekte dem å ta med sine barn – la barna bli igjen uten foreldre i hjemlandet? Og hvis barna kommer, bør de få rett til skolegang? Og ikke minst hvor lenge skal situasjonen med arbeid, men uten rettigheter i velferdsstaten vare? Tre generasjoner, to eller «bare» én?

LES OGSÅ: Ser Norge som «tiggerparadiset»

Har det blitt greit med fremmedarbeidere?

Det er så en kan lure på om tanken er at vi skal holde oss med et filleproletariat som lever av tilfeldig løsarbeid og lever av smuler fra de rikes bord. Minner ikke dette om måten man behandler folk på i rike oljegulfstater, uten utsikter til statsborgerskap, ingen sosiale rettigheter, og så rett ut når en ikke har bruk for dem? Er det fordi vi har blitt så rike at vi tenker det er greit når vi ønsker å behandle mennesker som fremmedarbeidere og la dem leve ved våre føtter, utfører tjenester når det passer oss og så lar dem seile sin egen sjø?

Vi skal altså stille strengere krav til dem. Og de skal jobbe for oss på minstelønn. Bør ikke de da også kunne stille krav til oss?

Karl-Eirik Kval, statsviter

Vi mennesker er nå en gang skrudd sammen slik at vi er styrt av forventninger. Og våre forventninger endres underveis. Det er slett ikke sikkert at lukende og søppelplukkende romfolk vil syns det er greit å ha en lavtlønnsjobb uten velferdsrettigheter ut over noen uker eller måneder. Etter en stund er det nok mer sannsynlig at de snarere enn å sammenligne seg med romfolk i Romania, kan komme til å sammenligne seg med norske statsborgere i den altomfattende og rike velferdsstaten.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Bør de kunne stille krav til oss?

«I Norge har vi tidligere hatt såkalt «nødsarbeid», hvor fattige jobbet for lønn og et varmt måltid,» forteller Moene. Men vi lever ikke i det samfunnet som eksisterte for hundre år siden. Det forplikter å sette mennesker i arbeid i vårt velferdssamfunn. Noe av kjernen i velferdsstaten ligger nettopp i dette at man ikke skal bruke mennesker og kaste dem når de ikke lenger er til nytte.

- Folk som tilbys arbeid kan en også stille strengere krav til, sier professor Moene til Klassekampen.

Vi skal altså stille strengere krav til dem. Og de skal jobbe for oss på minstelønn. Bør ikke de da også kunne stille krav til oss?