Det er nå cirka 14.000 personer som enten har fått endelig avslag på asylsøknaden sin, eller som skal returneres til et annet europeisk land. Mange av disse vil ha forlatt Norge allerede uten å ta kontakt med norske myndigheter, men det er likevel mange tusen som oppholder seg i landet uten tillatelse. Vi vet at det bor cirka 5000 på norske asylmottak som skulle ha reist hjem, og at mange også bor privat uten lovlig opphold i landet.
Hvorfor tar det så lang tid før politiet sender disse personene hjem med tvang?
Vi må se på helheten for å forstå hvor omfattende og vanskelig arbeidet med tvangsretur av søkere med negativt vedtak er. Og ikke minst hvorfor det er ressurskrevende og kostbart.
De som må reise hjem
De som ikke har behov for beskyttelse må reise hjem
Alle som søker asyl skriver under på at de skal forlate landet frivillig, og for egen regning dersom de får endelig avslag på søknaden. Normalt får de en frist på noen uker på å reise fra Norge. Reiser man ikke, vil politiet før eller senere pågripe og uttransportere.
Det skal ikke lønne seg å ikke rette seg etter lovlig fattede vedtak. De som velger å bli, skal ikke stå i en bedre posisjon enn de som reiser fra Norge på egen hånd.
Dette er en utfordring, ikke bare for politiet, men for hele samfunnet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Kan ikke tvangsreturnere uten riktig identitet
Verken norske borgere eller asylsøkere med endelig avslag kan reise over Schengens grenser uten dokumentert identitet. Når det gjelder personer uten lovlig opphold i Norge er det politiets oppgave å avdekke rett identitet slik at reisedokument kan utstedes.
Vi opplever at en rekke skjuler sin egentlige identitet, og på den måten vanskeliggjør myndighetenes arbeid med retur. Det er under 10 prosent av dem som søker asyl i Norge som ved søknaden fremlegger gyldige identitetspapirer.
Det kan være gode grunner for at asylsøkere ikke har med ID-dokumenter. Men alle plikter å oppgi korrekte opplysninger om seg selv, som navn, statsborgerskap og alder.
Identitetsundersøkelser er kompliserte og tidkrevende, men ikke umulige. Politiets utlendingsenhet har tatt grep for å arbeide enda mer systematisk med de tunge ID-sakene, slik at vi unngår at personer blir værende en årrekke i landet
Enkelte land vil ikke samarbeide
Etter folkeretten skal alle land ta tilbake egne borgere. Av ulike grunner gjør ikke alle land det. Alt fra politisk press i landet, til manglende saksbehandlingskapasitet hos lokale myndigheter, kan hindre stoppe en tvangsretur fra Norge. Dette er forhold som norsk politi ikke rår over.
For å returnere en person må Politiets utlendingsenhet (PU) ta kontakt med personens antatte hjemland. I dette arbeidet må vi legge frem opplysninger som gjør det mulig for hjemlandet å sjekke om vedkommende faktisk kommer fra det aktuelle landet. Ingen land vil ta imot personer de ikke med sikkerhet vet er borgere av eget land.
Resultatet blir at noen blir værende lenge i Norge før PU får svar fra deres hjemland. I enkelte tilfeller vil landet avkrefte at personen kommer derfra. Vi må da begynne på nytt med ID-undersøkelser, og kontakte et annet mulig hjemland.
Ulovlig opphold er ikke en løsning
Selv om tvangsretur ofte kan ta lang tid, betyr det ikke at det er nytteløst. Faktisk er det nesten ingen som kommer tilbake til Norge etter at de har blitt returnert til hjemlandet.
Utlendinger som vil bo og arbeide i Norge trenger oppholdstillatelse. Det er ikke lett å leve uten lovlig opphold i Norge. Man har få rettigheter i samfunnet, til utdannelse, helsehjelp eller annen hjelp fra samfunnet.
For å kunne leve uten lovlig opphold blir man ofte værende på asylmottaket, med livet på vent. Disse vil kunne være sårbare for rekruttering inn i det svarte arbeidsmarkedet og annen kriminalitet.
For å motvirke dette, har PUs bevilgninger økt kraftig, og vi uttransporterer flere hvert eneste år. I 2014 skal vi uttransportere minst 7100 personer, herav nærmere 3500 personer som har søkt asyl og som ikke får bli i Norge.
For den enkelte med avslått asylsøknad er drømmen om å få bli stor, samtidig er tvangsretur, i stort omfang, en nødvendig del av dette bildet.
Egne retursentre
Dette er imidlertid ikke noe som politiet alene kan løse, utstrakt fokus for å få personer uten lovlig opphold til selv å reise hjem er nødvendig.
PU ønsker at det skal opprettes egne retursentre for personer uten lovlig opphold. Dette vil kunne stimulere til flere frivillige returer og vil gjøre gjennomføringen av tvangsreturer lettere. Disse sentrene bør av ressursmessige og logistiske hensyn legges til det sentrale østlandsområdet.
