Hopp til innhold
Kronikk

Hvordan lege et knust hjerte?

Å behandle kroppen uten å ta hensyn til psyken er en utdatert tankegang som burde vært borte fra moderne medisinsk behandling. Det er den dessverre ikke.

Eldre ektepar

Dert er tungt å leve videre når partneren faller fra. Ektefeller som dør kort tid etter hverandre etter et langt samliv er et av de tydeligste eksemplene på hvordan kropp og sinn henger sammen. Dette må all medisinsk behandling ta hensyn til, skriver kronikkforfatteren.

Foto: colourbox.com / colourbox.com

I oppveksten min hadde jeg et spesielt godt forhold til et eldre ektepar. Hun var tanten til min mormor, han var hennes ektemann. De var glade i barn, men hadde ingen egne. De fungerte som omsorgspersoner for min mormor, min mor og i siste ledd for meg. Bonusbesteforeldre, som hadde evnen til å få en liten gutt til å føle seg trygg og elsket, uansett hvordan livet ellers farte.

Han hadde fått slag, og var derfor delvis lam på høyre side av kroppen. Til tross for dette, levde han et aktivt sosialt liv. Kjørte bil, og gjorde det han klarte av andre plikter. Hun holdt hus. Begge stilte de opp for meg så ofte de kunne.

Sykdom rammer flere enn den syke

Slik holdt de på til den dagen hun ble syk. Jeg var rundt 12 år da jeg fikk telefonen om at hun hadde kollapset, etter å ha vært skrall i en periode. Ting gikk fort etter det, kort tid etter sykehusinnleggelsen falt hun i koma. Jeg hjalp han å besøke henne på sykehuset, og merket allerede da at det var skjedd en endring i han. Selv om han var delvis lam, hadde han alltid gått selv. Under sykehusbesøkene måtte jeg trille ham i rullestol.

Når hun kort tid etter døde, gikk ting fra vondt til verre. I løpet av de to neste årene ville denne vitale, sterke mannen regelrett visne hen. Som en blomst som ikke fikk næring. Jeg husker hjerteattakket som plutselig kom, den påfølgende flyttingen til sykehjem. Hvordan han ble mindre sosial. Han begynte å lengte etter døden, og to år etter at hun var gått bort sa han ifølge personalet på sykehjemmet «jeg vil dø nå». Så gjorde han det.

Det finnes ikke et skille mellom kropp og sinn, derfor eksisterer ikke medisinsk behandling uten hensyn til pasientens opplevelse av behandlingen

Jeg var gutten som elsket dem begge, og et nært vitne til prosessen. Noe som gjorde uutslettelig inntrykk på meg. Han fikk behandling, operasjoner og medisiner. Men legene var sjanseløse mot viljen, mot sorgen som sakte, men sikkert drepte han. Aldri var det snakk om psykolog, om samtaler med profesjonelle.

Tross min unge alder da, har skyldfølelsen vært tung å bære for at jeg ikke klarte å være en større støtte. Sorgen var for massiv og smittende for et ungt guttesinn å bære. Min kunnskap om livet og menneskesinnet var for begrenset. Slik det ofte er for pårørende når noen som er nær dem blir syk, og er en av grunnene til at det er behov for profesjonelle hjelpere til å ta disse samtalene.

Farlig å bli etterlatt

Å behandle kroppen kan ikke lege et knust hjerte, noe legene den gangen ikke så ut til å fatte. At eldre mennesker som har levd et langt samliv dør kort tid etter hverandre, har til og med et eget navn; «widowhood effect». Forklaringen ligger i den enorme stressbelastningen det er å miste en ektefelle. Psykisk stress påvirker som kjent kroppens funksjoner. Skadelig kronisk eller ekstremt stress kan gjøre oss kroppslig syke. Skader eller sykdom i kroppen kan påvirke grad av psykisk stress.

For eksempel kan du etter en operasjon få vondt, og deretter bli redd og fortvilet over smerten. En redd og fortvilet pasient vil ifølge forskning kunne oppleve smertene som verre, ha flere liggedøgn på sykehuset, ha større grad av postoperative komplikasjoner (inkludert infeksjoner) og høyere rate av reinnleggelse. Dette er noen eksempler på det gjensidige forhold mellom kropp og sinn.

Han fikk behandling, operasjoner og medisiner. Men legene var sjanseløse mot viljen, mot sorgen som sakte, men sikkert drepte han.

Skiller fremdeles kropp og sinn

Motsetningen til dette, altså å skille mellom kropp og sinn, ligger innenfor det filosofiske begrepet dualisme. Det er ofte tilskrevet 1600-talls filosofen René Descartes forsøk på å rettferdiggjøre guds eksistens, og har ingen plass i en moderne forståelse av hvordan helbrede et menneske.

Likevel lever dualismen tilsynelatende i beste velgående i norske sykehus. Kronikken «Ville konen min overleve? Ville hun bli varig blind? Sykehuset svarte ikke på spørsmålene våre» i Aftenposten 10. mars i år beskriver et grelt eksempel på svikt i ivaretakelse av en alvorlig syk og redd pasient. Sykehusets tilsvar er påfallende. De beklager delvis pasientens opplevelse av behandlingen, men påpeker at den «rent medisinsk» var tilfredsstillende. Dualisme, med andre ord. Skal virkelig 1600-talls filosofi være styrende for behandlingen i et toppmoderne sykehus?

Eller er det noe mer dystert som gjør at sykehusene tviholder på dualismen? Kan det være at det er en beleilig unnskyldning når de ikke yter helhetlig behandling? Når sykehusøkonomer og ledere svinger pisken kalt kostnadseffektivitet opp over ryggen til de som skal yte omsorgen, er det jo greit å samtidig kunne definere pasientens psyke ut av helheten. Da definerer man seg også vekk fra ansvar.

Skal virkelig 1600-talls filosofi være styrende for behandlingen i et toppmoderne sykehus?

Hele mennesket må behandles

Sykehuspasienten er i en svært sårbar situasjon. Sykdom og skade i kroppen rokker ved vår opplevelse av kontroll over vårt eget liv. Vi er prisgitt de som ivaretar oss. Noen ganger bør spesialisert kunnskap til, som psykologsamtaler. Andre ganger er det nok med leger og sykepleiere som har tid til å formidle trygghet og omsorg.

Det finnes ikke et skille mellom kropp og sinn, derfor eksisterer ikke medisinsk behandling uten hensyn til pasientens opplevelse av behandlingen. Sykehusene bør begrave dualismen en gang for alle, og slutte å bruke definisjoner som «rent medisinsk» som unnskyldning i møte med egen utilstrekkelighet.

FØLG DEBATTEN: Facebook og Twitter