Nylig hadde vi dugnad i barnehagen vår. Solen skinte. Foreldrene dukket opp for å hjelpe. Vi satte blomster i pottene. Vi feide i fellesområdene. Vi vasket lekene. Til slutt grillet vi.
De fleste vil ikke synes at dette er radikale eller interessante ting å fortelle om. Men vår dugnad hadde den lille forskjellen at den fant sted i Lancaster, en by i Nordvest-England.
De store spørsmålene
Jeg foreslo å importere dugnaden fra Norge til Storbritannia under en diskusjon i barnehagestyret vårt nylig. Barnehagen vår – som mange andre – ser ut til å bruke mye tid med barna på å tenke på og snakke om kulturelle forskjeller. Verdenskartet henger på veggen. Opphavsland og morsmål bemerkes. Det er et ønske om å utforske og fremme bevissthet rundt forskjellige feiringer og tradisjoner.
Diskusjoner om vår flerkulturelle virkelighet dominerer også den bredere samtalen. Innvandringens påvirkningskraft på vår identitet, kultur og økonomi debatteres heftig. Vi lurer på om vi kan leve sammen, og hvordan. Vi tenker på om vi bør, eller for den saks skyld kan, lage sterkere reguleringer på hvor folk får lov til å bo eller jobbe. Mer enn noen gang er dette de store spørsmålene for politiske partier over hele Europa. Dette er ikke lett; det finnes ingen enkle svar.
Fire pass, to land
I hverdagslivet mitt er mindre – men ikke mindre viktige – versjoner av slike spørsmål aldri langt unna. For litt over ti år siden møtte jeg og ble forelsket i en kvinne fra Norge. Jeg flyttet dit i 2006. Vi fikk en datter i 2009. Vi flyttet til Storbritannia i 2010. Vi giftet oss i 2011. Ifjor fikk vi en sønn.
Idag har vi fire pass i skuffen hjemme, to fra hvert land. Vi snakker mye om hva det betyr. Vi prøver å holde begge språkene levende i hverdagen. Vi tenker på hvordan vi kan være bevisste på det på en lett måte. Noen ganger er det vanskelig, som regel er det en berikende, moro og heldig situasjon å befinne seg i.
Et skandinavisk konsept
Det engelske språket har rundt 30 prosent flere ord enn bokmål. Men det har ingen ord som tilsvarer dugnad. Det er ikke sånn at det er uvanlig at folk melder seg frivillig for å gjøre noe i fellesskap her i Storbritannia, men det er ikke noe vi har et eget ord for. Det tiltaler meg at dere har det.
Dugnad føles som et veldig skandinavisk konsept. Det er et uttrykk som skaper bilder av likhet, av kollektivt, sosialt engasjement. I samfunn som mange eminente sosiologer insisterer på å beskrive som stadig mer individualistiske og fragmenterte, føles det godt at noe slikt fortsatt finnes. At tross forskjellene oss imellom kan en gruppe folk komme sammen og gjøre noe de ikke ville klart alene.
Det er klart at dette er en romantisk fantasi om hva dugnad er. Realiteten er at det å få folk til å stille opp nå til dags er vanskelig. Nylig fortalte en norsk slektning meg om en bygård der beboerne kunne betale for at noen andre gjorde jobben deres på dugnaden. Blokken jeg bodde i da jeg var nyinnflyttet til Oslo ga penger til dem som gadd å dukke opp. Jeg stilte aldri opp.
Seinere flyttet vi. Jeg var mer etablert og hadde bedre språksans og selvtillit. Det var alltid en liten motvillighet å overvinne før vi begynne å jobbe, men heldigvis var det aldri penger som skiftet hender. En følelse av tilfredsstillelse begynte snart å melde seg.
Det ga mening
Å få folk til å delta på vår dugnad i Storbritannia har heller ikke vært lett. Unnskyldningene har vært de samme som du har hørt i Norge: Jeg er veldig opptatt den dagen. Det er litt dårlig timing. Det skjer noe annet da. Jeg er lei meg, men jeg kan bare ikke rekke det.
Sånne tilbakemeldinger får meg til å tenke at kanskje de sosiologene har rett. Vi fortelles hele tiden at verden er enda mer global og sammenkoblet enn før. Likevel virker det som om vi driver fra hverandre. Kanskje vi er mer adskilte enn noen gang før.
Jeg var bekymret for at dugnaden kanskje ikke kom til å bli til noe. Men etter en treig begynnelse dukket det opp flere enn jeg hadde ventet. Når vi først hadde kommet igang med å jobbe, ga alt mening. Tilbakemeldingene jeg fikk var glimrende. Noen foreldre har allerede spurt meg om det kommer til å være en ny dugnad neste år, til og med dem hvis barn flytter opp i skolen til høsten.
Styrken i dugnaden
Uansett hvor sosialt aktive og bevisste vi er, så virker den enkle handlingen å komme sammen og gjøre noe som noe uvanlig for oss. Akkurat det føles både rart og samtidig på et vis ikke helt uventet.
Å få dugnadsarbeidet i barnehagen gjort føltes bra. Men sett på avstand og med litt ettertanke, så var det som sto ut for meg det helt enkle, sosiale ved dugnaden. Vi snakket om dugnaden og dens tradisjoner. Noen kommenterte hvor rart ordet var, og ville vite hvordan man uttalte det. Tross det litt fremmede ved ideen, så virket det som om alle forsto styrken i den.
Dugnaden var en suksess, og det føltes flott å delta i en dugnad igjen. Det var en god anledning for oss til å snakke om hvordan man gjør det i et annet land. Men det som virkelig skjedde var noe enda mer grunnleggende og viktig: En liten stund gjorde vi noe sammen, noe som ikke bare er økonomisk verdifullt.
Jeg håper at det var bra for alle å investere litt tid og krefter i et sted der barna våre tilbringer store deler av dagen. Jeg håper også at dugnadstradisjonen ikke står i fare for å forsvinne. Jeg tror at den rommer noe som vi alle sammen, uansett hvor vi kommer fra, burde tenke på å gjøre mer av. Jeg er glad for at nordmennene satte ord på det, så jeg kunne tenke på å importere det hit.
