Hopp til innhold
Kronikk

Hvor skal de utstøtte gå nå?

Stengingen av Nygårdsparken i Bergen er et symbol på en feilslått narkotikapolitikk.

Narkotika

Konsekvensen av at narkomane ikke lenger får ferdes i Nygårdsparken i Bergen er at hverdagen til allerede utstøtte mennesker blir forverret. I tillegg mister man oversikt over rusmiljøet, skriver fire aktører innenfor rusomsorgen.

Foto: Johannessen, Sara / NTB scanpix

Et samlet rusfelt aksjonerer i Bergen i dag på vegne av landets rusavhengige og pårørende. Vi markerer at samfunnet ikke tar de menneskelige lidelsene på alvor.

Reaksjonene har vært sterke etter at politiet og byrådet stengte Nygårdsparken for rusavhengige på permanent basis. Men vi demonstrerer ikke fordi vi mener at de narkomane har rett på parken. Tvert imot er de fleste enige om at en park bør være fredelig og barnevennlig.

Vi demonstrerer fordi Bergen kommune og politiet ser ut til å gjøre den samme grunnleggende tabben som i Oslo, der både Plata-aksjonen (2004) og den pågående Sentrumsaksjonen ble trumfet gjennom uten å ha en gjennomtenkt plan for oppfølging av de man jager vekk.

Hvor er alternativet?

Konsekvensen er en forverring av hverdagen til allerede utstøtte mennesker, samt at man får enda dårligere oversikt over miljøet. En av de mest tragiske konsekvensene av å spre rusmiljøer er at man mister muligheten til å overvåke rekrutteringen av unge misbrukere.

En av de mest tragiske konsekvensene av å spre rusmiljøer er at man mister muligheten til å overvåke rekrutteringen av unge misbrukere.

Når man sprenger et etablert rusmiljø må man forsikre seg om at man har et godt nok tilbud klart. Bergen kommune burde møtt denne gruppen mennesker med et helhetlig hjelpeapparat som ville bidra til å gi dem en ny sjanse. Dette sørget ikke kommunen for. Noe de aller fleste på rusfeltet advarte mot. Dette er både en helsepolitisk bommert og en rusfaglig forsømmelse.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Nasjonal tragedie

Stengingen av Nygårdsparken er et symbol på en feilslått rusomsorg. En helsepolitisk fallitt som ikke kjenner noen politisk farge eller geografisk breddegrad. Vår manglende rusomsorg er en nasjonal tragedie som fratar tusenvis av mennesker muligheten til å få et bedre liv.

Nå er det rett og slett nok. «Opptrappingsplaner» for rusfeltet er blitt en spøk. Det kommer noen få millioner ekstra her og der, som i det lange løp omdirigeres på kommunalt nivå. LAR-systemet er det ultimate bevis på at vi har mistet ambisjonene på vegne av de rusavhengige. Den såkalte Legemiddelassisterte Rehabiliteringen er en ren oppbevaring av vanskeligstilte, der rusavhengige får et legemiddel av staten i stedet for på gaten (gjerne metadon eller Subutex i stedet for heroin). Mer enn 7000 mennesker står i dette systemet i dag, som da det ble innført på midten av 90-tallet skulle være et skritt på vei mot et nytt og rusfritt liv.

LES OGSÅ: «Kampen om gata» av Anlov P. Mathiesen

Rusreform

Slik er det på ingen måte blitt. Vi har mistet ambisjonene på vegne av misbrukerne. Fra i dag er det slutt på dette. Vi godtar ikke at mennesker defineres som noe mindre enn fullverdige borgere. Med en selvsagt rett til et meningsfullt liv. Vi krever en helhetlig rusreform som endrer livet til de avhengige.

Det er en tverrpolitisk og helsefaglig forsømmelse at rusavhengige i dag må ha ren flaks for å skape seg et nytt liv.

Vi er mange aktører på rusfeltet, både offentlige og private, liberale og konservative. Som bransje er vi ofte litt for dårlige til å samles til felles front på vegne av de vi arbeider for. Men i realiteten er vi enige om de aller viktigste spørsmålene: Ettervern, oppfølging, tilstrekkelig behandlingstilbud. Alle narkomane kan avruses, det er ingen sak. Men å skape seg et nytt liv etterpå er rett og slett utrolig vanskelig.

Det er her dagens rusomsorg feiler grovt. Det er en tverrpolitisk og helsefaglig forsømmelse at rusavhengige i dag må ha ren flaks for å skape seg et nytt liv.

Institusjon, fengsel, gate

Så hvorfor har vi ikke et bedre ettervern? Det handler ikke om manglende kunnskap, for dette har vi visst i flere tiår. Det handler kun om manglende politisk vilje. Om kortsiktig grådighet.

Når et samlet rusfelt markerer på vegne av rusavhengige i Bergen er det ikke fordi vi ønsker at Nygårdsparken skal befolkes av narkomane.

I dag bruker vi uoverskuelige ressurser på rusavhengige ut og inn av behandlinger, avrusning, institusjoner og fengsel. Tre fjerdedeler av alle innsatte har et rusproblem, men vi behandler dem ikke. Hadde norske helsepolitikere hatt et minimum av økonomisk innsikt, så ville vi behandlet under soning. Dernest ville vi satset massivt på ettervern. På sikt er det mye, mye billigere enn å la mennesker forgå i en konstant runddans mellom institusjon, fengsel og gate.

LES OGSÅ: Slik stenger dei Nygårdsparken

Stakkarsliggjøring

Vi har en lei tendens til å snakke om og til narkomane som om de var små barn som ikke visste sitt eget beste. Samtidig som vi skal tvinge politikerne til å satse på behandling, så skal vi tvinge dem til å involvere brukere og pårørende på en helt annen måte enn i dag. Vi krever en radikal endring av brukermedvirkningen.

Det er ambisjonene vi markerer i Bergen. Når et samlet rusfelt markerer på vegne av rusavhengige i Bergen er det ikke fordi vi ønsker at Nygårdsparken skal befolkes av narkomane. Det er fordi vi tror på en bedre rusomsorg. Vi tror på at det er mulig å bidra til selvrespekt og verdighet til mennesker som er falt utenfor. Vi markerer på vegne av dem som ikke blir hørt. Fra og med i dag skjer det en endring i norsk rusomsorg.