Hopp til innhold
Kronikk

Hvor går streken?

Graffiti tas inn i varmen uten- og innenlands, men Oslo kommune opererer med en gammeldags nulltoleranse. De sensurerer, skriver Viktor Gjengaar i Foreningen for Urban Samtidskunst.

Banksy

Museer og kunstinstitusjoner omfavner graffiti og gatekunst. Her et verk signert verdens mest kjente graffitikunstner, Banksy. Men Oslo kommune kjører nulltoleranse, mener Viktor Gjengaar i denne kronikken.

Foto: ROBERT GALBRAITH / REUTERS

Museer og kunstinstitusjoner verden over omfavner graffiti og gatekunst. Tate Modern i London arrangerte utstillingen «Street Art» i 2008, og i fjor satte Museum of Contemporary Art i Los Angeles publikumsrekord med «Art in the Streets».

Også innenlands har vi noe å vise til: Akershus Kunstsenter arrangerte i 2011 den graffitiinspirerte utstillingen «Collaborism» i samarbeid med Akershus Fylkeskommune, og i sommer laget kunstneren Pøbel Komafest i Vardø med Nordnorsk Kunstsenter som partner. Årlig arrangeres Nuart, en av verdens mest anerkjente gatekunstfestivaler, i samarbeid med Stavanger kommune.

Det mest oppsiktsvekkende er nok likevel handlingsplanen som det borgerlige byrådet i Bergen har lagt fram. Hovedmålet deres er at «Bergen skal være et toneangivende senter for graffiti som uttrykksform, både i norsk og nordisk sammenheng».

Nulltoleransens siste bastion

Initiativene over har alle fått støtte fra Norsk Kulturråd, og de vitner om at den urbane kunsten tas på alvor. Man kan konstatere en mer nyansert tilnærming enn den nulltoleransen hovedstadens politikere fortsatt sverger til.

Kulturetaten i Oslo lever ikke opp til sitt uttalte ønske om «et mangfoldig, nyskapende og inkluderende kunst- og kulturliv» så lenge graffiti og gatekunst er ekskludert fra kulturscenen. Kommunen har siden tidlig på 1990-tallet benyttet holdningskampanjer for å forme folks syn på graffiti. Likegyldighet skal erstattes med sinne og angst. All graffiti kalles «tagging», etter den graffitiformen som provoserer mest. Bør ikke folk selv få avgjøre hva som er kunst eller hærverk?

Kulturetaten i Oslo lever ikke opp til sitt uttalte ønske om «et mangfoldig, nyskapende og inkluderende kunst- og kulturliv» så lenge graffiti og gatekunst er ekskludert fra kulturscenen.

Viktor Gjengaar

Denne sommeren var propagandaen tilbake. I klassisk hersketeknikk ble to subkulturer satt opp mot hverandre. En avisannonse over to sider signaliserer at man på Tjuvholmen ville bygget Nordens flotteste skatepark hvis man ikke måtte bruke pengene på fjerning av graffiti. En annen annonse gir inntrykk av at Oslo Børs kunne blitt fritidsklubb.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Kommunal sensur?

Det er ti år siden Bydel Sagene-Torshov etter press fra byrådet trakk sin økonomiske støtte til en utstilling hvor graffiti ble vist som kunst. Når prinsippet om nulltoleranse praktiseres med så vide fullmakter, framstår dette som sensur. For å kunne sette pris på kunst forutsettes et visst kunnskapsnivå, selv om terskelen inn i gatekunst skal være lav. Publikum er per i dag for analfabeter å regne når det gjelder graffiti, så hvem skal sørge for kunnskapsløftet?

Er det frykt som gjør at ingen av hovedstadens kunst- og kulturinstitusjoner har påtatt seg dette ansvaret? Eller er årsaken at man, i likhet med politikere, er intenst opptatt med å kjempe for nye praktbygg i Fjordbyen? Private byutviklere får oppføre skulpturparker på Tjuvholmen og i Ekebergskrenten, mens de grå luftetårnene i Bjørvika blir stående som en påminnelse om betongjungelen som skjuler seg bak barkoder og marmor.

Når prinsippet om nulltoleranse praktiseres med så vide fullmakter, framstår dette som sensur.

Viktor Gjengaar

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

I denne jungelen opererer vi. Et av målene med den omtalte Komafesten i Vardø var å gi nytt liv til det falleferdige og slitte. På samme måte tar vi i Foreningen for Urban Samtidskunst Oslos gavlvegger i bruk og gir dem nytt liv i form av veggmalerier. Vi gjør det hverken profitt eller kommune klarer. Det sies at et demokrati er aldri sterkere enn sin opposisjon. Den urbane kunsten er en politisk motvekt; et alternativ til grå vegger. Et alternativ til reklame. Et alternativ til den elitistiske og avpolitiserte samtidskunsten.

Visuell forurensing

I Oslo har politikerne privatisert det offentlige rom hva angår visuell kommunikasjon. Reklametårn, billboards og det aller nyeste: videoreklamer på Ruters t-banenett. Monopolet opprettholdes ved å slå hardt ned på uautoriserte uttrykk. Ikke engang lovlige kunstnervegger ønskes velkommen, ateliermangel til tross. I Bergen ønsker man slike vegger i hver bydel!

Det ligger et ønske i mennesket, og særlig i ungdommen, om å forme sine omgivelser. Myndighetene kan tilrettelegge for, forholde seg passive til eller undertrykke uttrykkene. Kunsten vil stå til rammene som gis. Hovedstadspolitikerne må redefinere hvor grensen går. Hva med ganske enkelt å trekke linjen mellom det lovlige og det ulovlige? Hvis ikke vil forsøket på å sette en strek over graffiti raskt ende opp med at man maler seg inne i et hjørne.

Ikke en gang lovlige kunstnervegger ønskes velkommen, ateliermangel til tross.

Viktor Gjengaar

Mange av aktørene i bevegelsen vi er en del av vil 27. - 29. september samles i Stavanger til Nuart Plus Summit. Her skal vi dele erfaringer og lære av hverandre. Politikere og representanter for kulturseksjonene i Bergen, Stavanger og Oslo er invitert. Hjertelig velkommen!

NRK viser den interaktive TV-serien The Spiral om gatekunstneren Arturo og det internasjonale kunstnerkollektivet hans. NRK P3 har i den anledning laget en minidokumentarserie hvor aktører innen graffiti og gatekunstmiljøet ytrer seg fritt.