Jeg er politisk liberalist, og mener derfor at man – så lenge man ikke plager andre og er grei og snill – for øvrig kan gjøre som man vil. Mange er nok enig med meg i dette, og føler seg med rette trampet på når pressgrupper eller politiske partier vil innskrenke vår hardt opparbeidede frihet. Denne utbredte oppfatningen, om at individets selvbestemmelsesrett skal veie tungt, kommer blant annet til utrykk i politiske debatter omkring røyking, skjenketider, stripping og surrogati.
Ble vegetarianer
Jeg støtter som oftest liberale argumenter, men er også skeptisk til definisjonsmakten liberalismen har fått. Det har seg nemlig slik: For om lag to år siden sluttet jeg å spise kjøtt. Jeg fattet denne beslutningen etter å ha blitt eksponert for argumenter jeg fant så overbevisende at jeg ikke kunne fortsette å overse dem, eller unnlate å ta konsekvensen av dem.
Argumentet som tar utgangpunkt i dyrevelferden slo meg som det tyngste. Derfor mener jeg nå at gleden og helseeffekten ved å spise kjøtt ikke kan veie opp for den lidelsen dyrene påføres i industriell kjøttproduksjon.
Jeg er en plagsom kverulant av natur, og mange er interesserte i å diskutere med noen som har gjort et annet valg enn dem. Dermed havnet jeg uunngåelig i en rekke diskusjoner om temaet. I disse debattene var det en reaksjon som dukket opp, igjen og igjen: «Gjør hva du vil, så lenge du ikke tvinger meg».
Valgfriheten
Et grunnleggende liberalt poeng altså. Et poeng jeg burde være enig i, og støtte opp om. Når alt kommer til alt gjør jeg også det. Jeg vil ikke tvinge noen. Likevel er det noe som slår meg som galt ved denne påstanden; det er noe som ikke stemmer. Jeg mener jo at det som ligger til grunn for mitt valg er allmenngyldig. Jeg mener at argumentene og konsekvensene gjelder deg, like mye som de gjelder meg. Jeg mener at valget om å unngå kjøtt ikke bare er gode for meg og mitt liv, men for de aller fleste.
Den halvdelen av det liberale prinsippet som sier at vi ikke skal tråkke hverandre på tærne har fått en så overveldende plass at vi fort glemmer den restriktive delen av dette prinsippet: Vi kan gjøre som vi vil, bare dersom vi ikke skader andre eller begrenser deres rett til den samme friheten. Jeg tror at mange – meg selv inkludert – instinktivt appellerer til liberalismens frihet og krav om større handlingsrom når vi konfronteres med tanker eller ideer som krever at vi forandrer oss. Det er ikke så rart.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Over grensen
Likevel er det viktig å huske den andre delen av det liberale prinsippet: Den som legger bånd på oss og begrenser oss. Det er viktig å huske at det også innad i en liberal kontekst finnes argumenter som legger restriksjoner på oss, nettopp fordi de viser at vårt handlingsrom kan begrense, skade eller ødelegge for andre. Dersom man tolker det liberale prinsippets restriktive del strengt, handler det om at vår frihet ikke må begrense andre menneskers frihet. Men det blir i mine øyne for snevert. Når dyrenes lidelse blir så enorm som i den industrielle kjøtt- og pelsproduksjonen, mener jeg at vi har gått langt over grensen for det vi kan tillate som en konsekvens av våre friheter. Det samme gjelder i en del miljøspørsmål, hvor vårt forbruk av naturressurser kan gjøre stor skade.
Man kan spørre seg hva som er igjen av liberalismen dersom man følger en slik argumentasjon. Reduserer dette fokuset på restriksjoner liberalismen til noe meningsløst? Det kan det være en fare for. Det restriktive prinsippet kan utvilsomt også misbrukes, slik at kravet om beskyttelse mot skade overdrives eller brukes på feil måte. Både sexkjøpsloven og den norske narkotikapolitikken ser for meg ut til å være eksempler på dette.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Omfavn liberalismen
Jeg velger å løfte fram restriksjonene liberalismen pålegger oss, ikke fordi jeg mener at de er viktigere enn frihetene, men fordi jeg mener pliktene ofte underkommuniseres når liberalismen brukes i politisk og moralsk sammenheng. Jeg tror det er avgjørende å finne balansen mellom den frihetlige og den restriktive delen av liberalismen. Gjennom fornuftig argumentasjon, et bevisst forhold til våre verdier og god empiri tror jeg at vi kan klare det.
Jeg sier altså ikke at vi skal kaste fra oss liberalismen, snarere tvert imot. Vi må omfavne den i større grad enn det vi gjør i dag. Vi må erkjenne at med liberalismen følger ikke bare frihet, men også forpliktende argumenter som vi må lytte til. Så neste gang Natur og ungdom sier at du ikke skal kjøre for mye bil eller Fremtiden i våre hender påstår at du kjøper for mange julegaver, stopp opp litt og hør på dem.
Kanskje har noen av dem gode grunner til å kreve noe av deg. Kanskje påpeker de noe du ikke hadde tenkt på, nemlig at din frihet kan skade. Dersom vi ikke lytter, og blindt står på vår rett til å gjøre hva vi vil, kan resultatet bli at vi begår stor urett i denne verden.
