Hva ville Ariel Sharon ha gjort? Det spørsmålet har politikere, journalister og andre stilt seg gang på gang siden han falt i koma 4. januar 2006. Denne bulldoseren i israelsk politikk etterlot seg et enormt vakuum, og siden har ikke Israel sett noen politiker med hans kraft og gjennomføringsevne. Nå som livet hans er over etter 8 år i koma, svever hans ånd atter gjennom det politiske landskapet.
For den beslutningsvegrende statsminister Benjamin Netanyahu må det være beklemmende å bli minnet om Sharons evne til å ta de nødvendige og smertefulle avgjørelsene han selv ikke tør å ta.
For 2014 blir et skjebneår for Israel. USAs utenriksminister John Kerry har lagt ned et enormt arbeid og mye politisk prestisje i de pågående samtalene mellom israelere og palestinere. Når fristen går ut i mai en gang, må partene kunne si:
A: Ja. Vi skal forhandle videre om en avtale vi har lagt grunnlaget for.
Eller
B: Nei. Konflikten lar seg ikke løse. Det er ikke vår skyld, men de andres.
Les også:
Politisk helomvending
Et stort press om å velge kurs ligger på Benjamin Netanyahus skuldre. Ariel Sharon var ingen empatisk eller hensynsfull leder, men han gjorde det ham mente var riktig. Journalisten Uzi Benman omtalte ham som «en som ikke stoppet for rødt lys». En annen skrev at «den eneste Guden han adlød var den han så i speilet hver morgen». Han ble omtalt som «Slakteren fra Beirut», «Bosettingenes far» og «Arik, konge av Israel»
Sharon satte i gang koloniseringsprosjekt på okkupert land for å skape nye fakta på bakken. Nå er en stor jødisk bosetterbefolkning nettopp av de største hindrene for en palestinsk stat. Likevel var det statsminister Sharon som tvangsflyttet 8.000 bosettere fra Gaza-stripen i 2005. Hauken hadde foretatt en politisk helomvending.
Forræder! Ropte tidligere støttespillere, bosetterne og partifellene i Likud. Han svarte kritikerne sine med å sitere en kjent israelsk sang: «Ting du ser derfra, ser du ikke herfra.» Som landets leder ser du verden i et annet lys.
Indrefileten i det hellige land
Sharon huskes best for Sabra- og Shatilla-massakrene i Beirut, den ulovlige bosetterbyggingen, og byggingen av separasjonsmuren. Han ville ikke høre snakk om en palestinsk stat.
Men den siste tiden han regjerte, forbløffet han alle på et møte da han sa:
Ideen om å holde på okkupasjonen…, ja, for dette er en okkupasjon, dere liker kanskje ikke ordet okkupasjon, men dette er en okkupasjon. Å holde 3,5 millioner palestinere under okkupasjon, er etter min mening, en forferdelig ting. Denne okkupasjonen kan ikke fortsette i evig tid.
Sharon hamret inn sitt mantra om at israelerne måtte forberede seg på «smertefulle innrømmelser», og han gav opp Gaza etter 38 års okkupasjon.
Hans nærmeste rådgivere forteller at Sharon også planla å trekke bosettere ut fra den okkuperte Vestbredden. Ikke nødvendigvis for å gjøre palestinerne en tjeneste, men for å redde Israel fra å bli en evig okkupant.
Vestbredden er selve indrefileten i jødenes hellige land, som Israels høyreside bare omtaler ved sitt bibelske navn: Judea og Samaria. Å gi opp dette hellige landet er langt vanskeligere for en israelsk politiker enn å gi opp Gaza. Statsminister Rabin ble drept av en nasjonalistisk religiøs jøde for å åpne for å oppgi land.
Israelske settlere kjemper mot politifolk etter at Ariel Sharon beordret tømming av israelske bosettinger i 2005.
Foto: Oded Balilty / APOppgjørets time
2005 var et år med enorm bevegelse i Israels politikk i 2005. Siden Sharon ikke hadde støtte for sin politiske U-sving i eget parti Likud, brøt han ut og dannet det nye partiet Kadima. Hans nye parti vokste seg stort, rundt sitt tyngdepunkt, Ariel Sharon.
Men så falt han fra. Israelerne var nærmest lamslåtte og forvirret. For den Sharon de hadde sett det siste året begynte å ligne en landsfader. Stillhet. Sjokk. Vakuum.
Og siden har det knapt skjedd noe av virkelig betydning i Israelsk politikk. Der Sharon brøt med partifeller og skapte et jordskjelv, sitter Netanyahu stille i båten ute av stand til å ta avgjørelser som monner. Han tør ikke risikere støtten fra regjeringspartnere og partiet, og skyver heller alle avgjørelser foran seg.
Men nå nærmer oppgjørets time seg. For nettopp de avgjørende beslutningene er hva USA og verden krever av Israels statsminister nå.
Vitale organer
Så hva ville Sharon ha gjort?
Israelerne stolte på den nådeløse generalen, fordi han hadde kjempet i utallige kriger med risiko for eget liv. Et omkved i Israel er at bare Høyresiden kan inngå fred, mens bare venstresiden kan gå til krig.
Kommentaoren Ziv Lencher skriver i avisen Yediot Ahronot:
Ariel Sharon var den siste statsmann fra høyresiden som kunne bringe fred til Israel. Benjamin Netanyahu forstår like godt som Sharon hva som må gjøres, men han kommer ikke til å gjøre det, rett og slett fordi han ikke er Ariel Sharon. Netanyahus siste legesjekk viser heldigvis at han er i god form, men avdekket dessverre også at han ikke har baller av stål, et vitalt organ for å ta smertefulle og modige avgjørelser for deretter å følge opp med den påkrevde handling.
