Det er liten tvil om at Magnus Carlsen er spesielt begavet. Hva om han hadde brukt evnene sine på noe annet enn sjakk, noe mer håndfast eller matnyttig? Som det å finne en kur mot kreft, å utvikle komplekse krypteringskoder for sikker informasjonsoverføring, eller effektive batterier som ville revolusjonert energibransjen? Er det fornuftig å tro at hans sjakkintelligens kunne overføres til andre felter?
Det første spørsmålet melder seg: Hva er intelligens? Er det å være smart det samme som å være intelligent? Er det en egenskap i seg selv, eller delt inn i forskjellige fasetter – og i så fall: hva slags egenskaper har intelligente personer til felles? Er disse medfødt eller tillært? Dette er så vidt jeg vet ubesvarte spørsmål.
Hukommelsen
I min erfaring er hukommelse en sentral del av hva vi oppfatter som intelligens. Denne faktoren har Carlsen. Allerede som barn var han interessert i geografi, tallknusing og sportsresultater.
Det å tilegne seg og huske lærdom er utvilsomt en bonus for å gjøre det skarpt. Dersom man husker alt en har blitt fortalt (jeg skulle for eksempel gjerne kunnet alle formler i fysikk på rams), har man et uovertruffent utgangspunkt for å koble forskjellig kunnskap, for å skape noe nytt, noe potensielt revolusjonerende.
Men det å huske er ikke alt hvis man skal finne på noe banebrytende. Da må en også kunne være kreativ, kunne stille kritiske spørsmål, se nytt på et tema og potensielt være veldig standhaftig.
Et brennende hjerte
For å komme i teten, for å lykkes blant alle som befinner seg i det samme feltet, må man brenne for temaet. Motivasjon er veldig viktig for å kontinuerlig over lang tid gi det lille ekstra som skal til for å være i toppen blant eliten. Det er tydelig Carlsen brenner for sjakk. Kunne han ha vært like oppslukt i et annet felt? Uten denne oppofrende lidenskapen, er det nok tvilsomt han ville ha satt et like stort fotavtrykk etter seg som han har gjort i sjakkens rike.
Men er det nødvendig å gå i en bestemt retning for å kunne være til nytte for den? Kunne man ikke funnet fora for å utveksle ideer med andre områder enn sitt spesialfelt? Det tror jeg det kunne vært nyttig å gjøre. Forskning viser at grupper sammensatt av folk med vidt forskjellig bakgrunn gir det beste resultatet – gitt at de får nok tid til å overkomme problematikken en slik mangfoldighet fører med seg.
En må finne en måte å kommunisere på, sørge for at en snakker samme språk. Jeg var selv nylig med på THE Port Hackathon på CERN, hvor de sammensatte lagene skulle angripe humanitære problemstillinger, som høydemåling av terreng for planlegging av flomutsatte flyktningeleirer, billige kjøleskap for transport av vaksiner til områder uten strøm og teknologisering av minehunder.
Det var en utrolig givende og interessant opplevelse, og jeg er målløs av hva som ble oppnådd og skapt kun over én helg med intenst arbeid. Slikt gir fornyet tro på menneskeheten. Det hadde vært spennende å se hva Carlsen hadde bidratt med i en slik gruppe.
Et riktig valg
For å vende tilbake til utgangspunktet her: Hva betyr i det hele tatt “fornuftig”?
Den veien Carlsen har gått, har jo vært svært fornuftig for ham. Han har oppnådd selvrealisering på en måte få kan drømme om, og har heller ikke lidd noen økonomisk nød på grunn av sitt valg av retning. Hans prestasjoner og væren har utvidet hva som befinner seg i vår daglige sfære, og gjort “sakte-sport” til folkeunderholdning.
Det har fått sjakkinteressen til å ta av, også blant svært unge. Det er vel ikke ufornuftig?
I tillegg: den kjendisstatusen Carlsen har fått fører med seg en viss påvirkningskraft og makt. Dette potensialet kan brukes til mange fornuftige ting, som å skape samfunnsengasjement for saker han velger å fronte. Det å få folk til å samles om en god idé må jo være noe av det mest fornuftige man kan gjøre for et samfunn.
Matnyttig?
Jeg vil tro at dersom Carlsen hadde brent for et annet felt enn sjakk, ville han kunne gjort store ting innenfor det feltet. Men trenger alt å være matnyttig, håndfast og fornuftig? Dersom vi begrenses til kun å skulle gjøre fornuftige ting, ranes menneskeheten for en betydelig del av det det vil si å være menneske. Det ville betydd slutten på kunst, for å ta ett eksempel. I forlengelsen ville det ha tatt livet av noe dypt menneskelig: den rent nysgjerrige utforskningen. Det er tross alt denne, satt til liv i grunnforskning, som er årsaken til de største teknologiske fremskrittene mennesket har sett.
Å ikke spørre hva som er det matnyttige utfallet av noe, kan fort være det smarteste vi gjør.
