Gårsdagens smørebom kom som en overraskelse på de aller fleste.
Det er riktignok ikke første gang Norge har hatt dårlige ski ved viktige anledninger, men det er alt i alt noe som hører sjeldenhetene til. Det er også lett å begynne å spekulere om formsvikt eller sykdom, men det er nok totalt irrelevant i dette tilfellet. De norske jentene leverer bunnsolide resultater år etter år og mesterskap etter mesterskap – at ingen norsk jente da plutselig skal være topp 20 etter de resultatene vi har sett hittil i Falun er dermed kun å tillegge skiene deres denne gangen.
FØLG LANGRENN PÅ NRK: Nyheter, intervjuer og resultater
Limsnø
Jeg har selv vært med på løp under varierende forhold, ikke minst med plutselig snøvær underveis i rennet. Jeg vet med andre ord godt hvordan det føles å plutselig få «lim under skiene».
Jeg kan kun forestille meg skuffelsen blant både norske løpere og i støtteapparatet når man innså at fadesen var et faktum. Jeg synes likevel det er feil å kritisere smøreapparatet for mye. Det er alltid mulig å se etter ting man kunne gjort bedre, men et mer profesjonelt og dyktig team tror jeg man skal lete lenge etter – om man ser dette over litt tid, og ikke kun på et enkelt renn.
Hva om alle stilte likt?
Likevel kan denne smørebommen gi interessante tanker: hva om alle hadde måtte stille med samme produkter? Hva om alle smurte skiene likt?
Det er ingen tvil om at det er enorme forskjeller i de forskjellige landslagenes ressurser, både hva angår økonomi og kunnskap. Norge stiller i en annen divisjon enn hva mange av de mindre skinasjonene gjør. Jeg mener selv at det at et land dominerer en idrett så fullstendig som Norge gjør i langrenn, ikke er sunt for sporten i det lange løp – uavhengig av hvem det er som dominerer. Som et ledd i å «tone ned» denne dominansen kunne en sett på støtteapparatene, og da kanskje spesielt på smurning og annet arbeid med skiene (sliping av strukturer og lignende).
I Formel 1, som for øvrig er uten sammenligning på veldig mange områder, er alle fabrikantene låst til å bruke én og samme dekkleverandør, som sikrer like dekk og samme muligheter for alle team. Hva om vi kunne tenkt oss noe lignende i langrenn? At en smurningsleverandør går inn som «hovedsponsor», og gir alle nasjoner samme muligheter?
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Utfordringer
Det ligger mange utfordringer i å skulle begrense en idrett på denne måten, i hvert fall en hvor så mye av kunnskapen og testingen foregår i det skjulte. Det ville blitt ekstremt vanskelig å kontrollere hva som faktisk blir brukt under skiene. Langrennsverden har også utviklet seg slik at manuelle strukturer og forskjellige sliper på skiene har minst like mye å for gliden som smurningen.
Den eneste måten å kunne kontrollere dette, ville da vært om FIS opprettet sitt eget smøreteam, sammensatt av smørere fra alle nasjoner som kun brukte samme produkter og strukturer. Det ville også stilt krav til at alle skiene behandles likt når de ikke er på renn – hva som skjer mellom rennene er av meget stor betydning for hvordan skiene vil være på løpsdagen.
Samtidig ville forsøk på å begrense skiparkene og nasjonenes smøreteam tatt bort noe av det aspektet jeg nevnte tidligere – langrenn er en av de få idrettene hvor man må akseptere at ting forandrer seg på kort tid, og innse at dette er noe av sjarmen ved å drive utendørsidrett.
LES OGSÅ: Hadde ikke et alternativ for snøvær
Positive overraskelser
I går fikk vi se ekte idrettsglede, sjelden har jeg sett noen juble mer for en 3. plass i et skirenn.
Sjelden har noen vært mer fornøyd med andre- og tredjeplass enn det Caitlin Compton Gregg og Jessica Diggins var etter 10-kilometeren i Falun.
De amerikanske jentene sjarmerte alle med gledesscenene etter målgang. For meg veier slike scener opp for skuffelsen av at Norge ikke presterer. Det er en glede i det at andre, mindre nasjoner innenfor langrennssporten får med seg gode plasseringer og medaljer. For dem er det sårt trengt og ikke minst ønsket i deres forbund. Resultater som gårsdagen kan kanskje hjelpe disse nasjonene både når det gjelder økonomi og ikke minst for å løfte interessen blant landets innbyggere.
Små forskjeller
Resultatlista i går viser også en annen ting: Forskjellene mellom de nest beste og beste utøverne er ofte ikke så store som man kan tro ut fra resultatlistene. Utøvere fra andre nasjoner trener også ekstremt godt, og matcher på flere områder de norske utøverne både fysisk og teknisk. Likevel mangler mange av dem den siste ekspertisen på angår både trening og, ikke minst, i støtteapparatet. Norges tradisjoner på disse feltene er helt i toppen, og kan kun matches av noen ytterst få nasjoner i skisporten.
Så, kanskje Norge skal kalkulere inn noen smørebommer innimellom, rett og slett for å bevare det vi alle er så glad i – langrennssporten.
Men dette er selvfølgelig bare tanker en kan gjøre seg når man ser hvor mye ski og smurning har å si. Noen realitet vil nok ingen av disse forslagene bli. Jeg ønsker heller ikke slike begrensninger, men at noen tenker tankene, det kan jeg godt forstå.
