Det er på tide å ta stilling til spørsmålet; hva skal gjøres med Sørbråten? Innvie det som nasjonalt minnested etter 22.juli, eller la alle de gode ambisjonene gå i glemmeboken.
Jeg begynner å tro at det siste er det klokeste.
I går gjenåpnet Utøya. En øy for ungt politisk engasjement og læring, og fra og med denne sommeren også et sted for å minnes.
Familier, venner, de som var på øya den regntunge julidagen i 2011 og de nye generasjonene med AUF-ere – alle har de fått sitt samlende minnested. Et nesten privat sted. Stille, med tittelen "Lysningen". På toppen av øya. Med en svevende stålsirkel i sentrum, der det er plass til 69 navn.
I går åpnet også 22.juli-senteret. Bak midlertidige sponplater og forvrengt armeringsjern i første etasje i Høyblokka i regjeringskvartalet. En utstilling som forteller historien om det som skjedde 22.juli 2011, og om tiden etterpå. Minutt for minutt. Saklig. Stillferdig. Verdig. Men også nådeløs i sin beretning om hva et terrorangrep er.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Statsminister, kongehus og biskoper var på plass i går. NATOs generalsekretær også. Kirken åpnet dørene. Markeringene fulgte i sporene som er gått opp i løpet av fire år.
Dempes ned til neste år
Neste år skal den offisielle markeringen dempes noe. Tiden går. Men fortsatt er behovet sterkt for å sette seg ned. Tenke seg om. Huske rystelsen som gikk igjennom land og folk en ettermiddag, en kveld og en natt sommeren 2011. Fortellingene om 22.juli binder Norge sammen. Sorgen etterpå er ikke bare privat. Den er nasjonal også.
Det trengs noe mer enn Utøya og de offisielle markeringene hver juli.
Les også: Burde tatt tiden til hjelp
Les også: Sanner inviterer til hastemøte om minnested
Kulturnytt i NRK har fulgt den fine tanken om å lage minnesteder. Fra Regjeringen Stoltenberg i 2012 konkluderte med at det skulle være to åpne minnesteder, og at de skulle lages av samme kunstner, og avdukes 22.juli 2015. Ett minnested i Hole kommune – på landsiden av Utøya, og ett midlertidig minnested i regjeringskvartalet – inntil det nye regjeringskvartalet er fullført i 2025.
Glemte å lytte til naboene
Men den samme regjeringen glemte å spørre innbyggerne i Hole kommune. De glemte å lytte til deres råd. Glemte å lytte til erfaringer fra naboene til Utøya som utviste stort sivilt mot den ettermiddagen i 2011. Naboer som så og hjalp barn og ungdom i dødsangst, som hørte skuddene. Som så de døde. Som ble skutt på selv.
Først da kommunalminister Jan Tore Sanner i vår ba om å få en rapport om hvordan dette påvirket ei lita grend, kom det frem at innbyggerne – akkurat som naboene til Ground Zero og andre katastrofeområder – har fått "svært negative psykososiale konsekvenser". Rapporten konkluderte også med at åpningen av det planlagte minnestedet kan bidra til mer konflikt og nedsatt livskvalitet hos flere av beboerne.
Kamp i rettsalen
Nå ruster naboene seg til kamp i rettssalen. De vil ikke ha en daglig påminnelse om det som skjedde. Kommunalministeren har gjort flere forsøk på å komme dem i møte. Nå sitter han og ruger på den statlige reguleringsplanen. I denne saken har han makt til å overprøve både naboer og kommune. Dessuten vil han sannsynligvis vinne en mulig rettssak. I slike tilfeller må ofte naboloven vike for felleskapets interesser.
Men det er vanskelig, om ikke umulig, for en kommunalminister å glemme svaret han har fått om naboens psykiske helse.
I går var det stille på Sørbråten – odden den svenske kunstneren Jonas Dahlberg vil dele i to. Minnestedene skulle åpnet i går. I vinter ble åpningen utsatt til 2016. Nå er atter alt satt på vent.
Det er på tide å tenke nytt. Restarte prosessen. Få naboene med på laget. For det er ikke det offisielle Norge som vil savne et minnested på Sørbråten. Ikke Arbeiderpartiet og AUF heller. Det er oss andre. For en ting er helt sikkert; synet av den hjerteformede øya – vissheten om det som skjedde der – vil i mange, mange år få folk til å stoppe opp. Sette seg ned. Tenke. Huske.
