Selv om «Monika-saken» ikke er oppklart, er det mye som taler for at kritikken som er reist, er berettiget. Ledelsen har lagt seg «flat» og ansatte har også stått frem og fortalt om en ukultur i politidistriktet som går på rettssikkerheten løs. Kritikken er ubehagelig, men viktig fordi den skaper debatt om hvorvidt politi og påtalemyndighet utfører sine oppgaver i henhold til de normer og krav som de er pålagt, og den gir grunnlag for forbedringer.
LES OGSÅ: Politiets svar på denne kronikken
Mange eksempler
De påståtte feilene i «Monika-saken» er dessverre ikke noe nytt. Jeg har selv opplevd lignende i en rekke saker i Hordaland, både som drapsetterforsker i KRIPOS og som privatetterforsker. I flere tiår har jeg sett hvordan unnlatelse, feilprioriteringer, forutinntatthet og prestisje har preget etterforskninger og beslutninger.
LES OGSÅ: Kripos-etterforsker: kollektiv kortslutning i Monika-saken
Dette har slått galt ut i alle retninger og fått alvorlige konsekvenser, som at skyldige går fri, og at uskyldige er domfelt.
Allerede i 1997 fikk jeg selv erfare dette. Det var i forbindelse med at jeg som privatetterforsker bisto ekteparet Fagereng i den såkalte «Rådmann-saken». Senere opplevde jeg tilsvarende i mitt engasjement i «Lindås-drapet», i «Åsane-drapet», i «Trine-Frantzen-saken» og i skatte-/straffesaken mot oljegründer Berge Gerdt Larsen. Jeg har sett lignende også i andre mindre profilerte saker.
LES OGSÅ: Monika-saken granskes
Ignorerer ny dokumentasjon
Felles for disse sakene er at jeg har innhentet og fremlagt nye opplysninger, bevis eller annen dokumentasjon som taler for at politiet/påtalemyndigheten har vært på feil spor. Med få unntak blir denne dokumentasjonen totalt ignorert, og enkelte ganger direkte motarbeidet. Atter felles for disse sakene er at det senere har vist seg at politiet/ påtalemyndigheten vitterlig hadde tatt feil.
For eksempel ble ekteparet Fagereng frifunnet og renvasket, fruen først etter 18 års urett og fornedrelse over å være uskyldig dømt. I «Lindås-drapet» foreligger opplysninger om at domfelte, som valgte å ta sitt eget liv på fengselscellen, er uskyldig og at det går en eller flere drapsmenn løs i Bergen. I «Åsane-drapet» ble to uskyldige tiltalt for medvirkning til overlagt drap etter svært mangelfull og ensidig politietterforskning. Begge ble frifunnet.
To nye justismord ble åpenbart forhindret som følge av dokumentasjon fra privatetterforskning. I «Trine-Frantzen-saken» ble adekvat politietterforskning først iverksatt over ett år etter at Trine forsvant, og etter at undertegnede fremla dokumentasjon som viste at hun mest sannsynlig var drept. Da var det for sent. Bevisene var borte, blant annet var et sentralt vitne avgått med døden. Gjerningsmannen/-mennene går fortsatt fri. Hva gjelder straffesaken mot Berge Gerdt Larsen er det avdekket klanderverdig og ensidig etterforskning, brudd på prosessuelle regler, inhabilitet og manglende kvalitetssikring. Det er også slått fast at en eller flere i etterforskningstemaet har brutt lovbestemt taushetsplikt og lekket børssensitiv informasjon til media, til store personlige og økonomiske konsekvenser for den siktede.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
LES OGSÅ: Monika-saken førte til tips i gammel drapsgåte
Problemet ligger i ledelsen
Disse eksemplene er neppe enestående unntak. De synes heller å danne et mønster av hovmod og udugelighet i påtaleledelsen. Spørsmålet er hvor mange drapsmenn og andre gjerningsmenn som går fri i Hordaland, og hvor mange personer som er urettmessig straffeforfulgt eller uskyldig dømt.
Jeg vet at det er mange dyktige og erfarne politietterforskere i Hordaland. De kan sikkert forbedre seg, men disse er uansett ikke problemet. I «Monika-saken» blir det også tydeliggjort gjennom «varsleren» som oppdaget at noe var galt og ønsket å gjøre noe med det. Han ble forsøkt «kneblet» av sine ledere. Det er således åpenbart at det er i ledelsen hovedproblemet ligger. Det er de som har ansvaret - de som skal se helheten, kvalitetssikre og prioritere. I praksis er dette politimesteren og distriktets påtaleledere.
Gjelder flere steder
Dette er ikke enestående for Hordaland politidistrikt. Også andre steder i landet ser vi lignende problemer. Høy terskel for iverksettelse av etterforskning, henleggelse av alvorlig kriminalitet (selv med kjent gjerningsmann), dårlig politiarbeid, urettmessig straffeforfølgning/«justismord», feilprioriteringer, sløsing med ressurser, manglende kvalitetssikring. Dette må ledelsen ta ansvar for.
Mye tyder på at politiet er inne i en negativ trend som går ut over kvaliteten og grundigheten i etterforskningen, som stadig oftere minner om saksbehandling snarere enn detektivarbeid.
Feilrekruttering
Problemene er egentlig forutsigbare. Politiet styres nemlig av jurister, som ikke en gang har grunnleggende politifaglig utdannelse eller ferdigheter i operativt fagledelse. De representerer en helt annen profesjon, og det er nokså absurd at de skal lede og beslutte over erfarne og dyktige politifolk. I praksis rekrutteres disse lederne mer eller mindre dirkete fra de juridiske fakultetene. De blir politiadvokater, blir ikledd uniform, og så er de ledere som skal ta avgjørelser i politioperasjoner og alvorlige straffesaker. Mange av disse går etter kort tid over i mer lukrative private eller offentlige stillinger. De som blir igjen, rekrutteres til toppstillingene i politiet. Det er ikke til å undres over at det til tider går galt.
Det må endringer til
Når er det selvsagt slik at jussen er en del av politiarbeidet. Alle politifolk blir da også grundig utdannet i blant annet strafferett og straffeprosess, hvilket også er en integrert del i all etterforskning. Alle straffesaker består av juss og faktum. Når noe går galt i etterforskningen, er det som regel ikke jussen som er problemet. Det er hvorvidt man har klart å avdekke faktum. Dette er en politifaglig oppgave. Det er en egen profesjon som krever helt andre ferdigheter enn det du lærer på juridisk fakultet. Spørsmålet er så, hvem er best egnet til å lede en slik aktivitet? De som har utdannelsen og erfaringen, eller de som kommer fra juridisk fakultet? Svaret gir seg selv.
Det er på tide at vi får en debatt om den særnorske modellen med integrert påtale. Det er neppe tilfeldig at de aller fleste andre land i verden har et klart organisatorisk skille mellom politi og påtalemyndighet. Begge fagdisipliner vil på den måte komme mer til sin rett.
LES OGSÅ: Politiets svar på denne kronikken
