Tenk at du sykler oppover Maridalsveien i Oslo. Raskt tråkker du deg gjennom Sagene, forbi Bjølsenparken, opp Nydalen og over Ring 3. Veien svinger mot Tåsen, så Kjelsås. Det er sommer, varmt og fredelig og du driver ut av byen, mot marka, vannet og skogen.
Samtidig, 1.462 kilometer unna, uler en alarm ved et atomanlegg i Murmansk. På bakken er det antydning til kaos. Et russisk bombefly på vei til byen, fra Nordsjøen, har meldt om brann ombord. Det er lastet med fire missiler med atomstridshoder. Flyet befinner seg nå utenfor norskekysten, og det vil styrte. Så løsner ett av missilene fra den brennende lasten og glir rask gjennom luften, i retning Oslo. Det utenkelige er i ferd med å skje.
Et kjernevåpen detoneres
Du er fremme ved markagrensa. Bak deg ligger byen badet i sollys. I skylaget langt, langt over deg daler en rykende gjenstand raskt gjennom luften. Så trigger varmen fra flammene det fjerde av fire avfyringsmekanismer i missilet, og et kjernevåpen detoneres over Oslo.
Himmelen sprenger. Ut kommer et intenst lys og tusener av øyne legges straks i evig blinde. En voldsom trykkbølge slår utover hustakene. Trommehinner sprenges. Strålevarme brenner opp alt treverk, mur, brusk og bein som ikke beskyttes av tykke betongmurer. Varmen og trykket blandes til et flammehav som stormer over byen. Frem eser en enorm soppsky. Mens foten begraver Oslo i aske reiser toppen seg mot atmosfæren, blander seg med ozonlaget og sprer radioaktivt avfall utover hele Østlandsområdet.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Ti sekunder
Igjen ligger en by i ruiner, delt i to av en sort elv som spyr radioaktive stoffer ut i Oslofjorden. Utenfor står snart hundrevis, kanskje tusenvis, av frivillige redningsmannskaper, men de kan ikke komme inn i byen. 300.000 mennesker trenger akutt behandling for alvorlige brann- og stråleskader.
Men det finnes ingen sykehussenger. De fleste leger og sykepleiere i regionen er døde, eller døende. På plassen der du sto, ved markagrensa, er det kun en askeskygge tilbake, omkranset av en forkullet skog og biter av metall fra en sykkel. Det hele tok bare 10 sekunder.
Nesten helt sant
I 1968 oppsto det brann i en vinge på et amerikansk bombefly over Grønland, på vei til Thule flybase. De fire kjernevåpnene flyet var utstyrt med ble ødelagt. De falt i havet, men detonerte ikke. I 2008 avslørte BBC at et av våpnene fortsatt ligger under Grønlandsisen.
I 1966 krasjet et amerikansk bombefly med et annet fly i luftrommet over Spania. Det var lastet med fire kjernevåpen 75 ganger sterkere en atombomba over Hiroshima. Kjernevåpnene regnet over byen Palomares. Ingen detonerte, selv om to av våpnene ble kraftig skadet og ett forsvant i Atlanterhavet. Bilder fra ulykken ble ikke offentliggjort før i 2003.
Pentagon innrømmer fortsatt minst én alvorlig ulykke i forbindelse med produksjon, frakt og lagring av kjernevåpen hvert år, inkludert større lekkasjer av radioaktivt avfall og tekniske feil.
At et kjernevåpen skulle gå av i Oslo er ikke umulig, men svært usannsynlig. Mer sannsynlig er det at et kjernevåpen vil bli detonert et eller annet sted i verden i løpet av de neste hundre år. Å tro noe annet ville være naivt. Men hva gjør vi når det smeller? Vet vi hva konsekvensene er? Har vi beredskapen vi trenger?
Historisk konferanse
4.–5. mars skal Norge avholde en internasjonal konferanse i Oslo om de humanitære konsekvensene ved bruk av kjernevåpen. Konferansen er historiens første i sitt slag og alle stater er invitert til å delta.
En kjernefysisk våpendetonasjon «kan få katastrofale kortsiktige og langsiktige humanitære, økonomiske, utviklingsmessige og miljømessige følger» (Utenriksdepartementet). Allikevel har disse konsekvensene aldri blitt skikkelig adressert. Konferansen er derfor et positivt og velkomment tiltak.
Total nedrustning
Det harde faktum er allikevel at beredskapen til å takle umiddelbare og langsiktige humanitære konsekvenser, uansett hvor god, ikke vil være god nok. Bare ett kjernevåpen (og det finnes mer enn 20.000 av dem i verden i dag) vil medbringe mer smerte, mer forurensing, mer sykdom og død for langt fler enn det er mulig å hjelpe. Å snakke om konsekvensene ved en eventuell detonasjon er derfor ikke nok. Vi må hindre en detonasjon fra å finne sted i utgangspunktet.
Det finnes kun én måte å sikre at kjernevåpen aldri mer blir brukt, og det er ved total nedrustning av alle kjernevåpen i verden. Det er langt igjen dit, og skal vi klare det, er det noen steg som først må tas.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Innse absurditeten og forby våpnene
Å tenke seg en kjernefysisk våpendetonasjon over Oslo føles med rette urealistisk. Men det betyr ikke at en detonasjon over Oslo er ulovlig. Faktisk er kjernevåpen det eneste masseødeleggelsesvåpen i verden som ikke er forbudt. Tanken på at de kan bli brukt virker kanskje fjern, men det er tanken på at de er lovlig blant noen av verdens land som er absurd. Innser vi det er vi allerede et stykke på vei.
Neste steg er å kreve mottiltak. Vi, ungdommen i AUF, Sosialistisk Ungdom, KrFU, Rød Ungdom, Unge Venstre, Grønn Ungdom og Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom, har innsett dette absurde paradoks, og står derfor samlet bak kravet om en internasjonal konvensjon som forbyr bruk, produksjon, salg, kjøp, frakt og lagring av atomvåpen. Kun et krav om totalforbud er på sin plass i vår felles tilnærming til det mest ødeleggende – det mest dødbringende – av alle menneskeskapte våpen.
Og med det ønsker vi utenriksminister Espen Barth Eide og Det norske utenriksdepartement lykke til med gjennomføringen av en av årets viktigste, internasjonale konferanser. Og med det ønsker vi også sivilsamfunnet, og alle verdens ungdommer, velkommen tilbake på barrikaden.
