Mali er i øyeblikket inne i en vanskelig fase. Spørsmålene er mange og svarene få.
Vil Frankrike i samarbeid med tropper fra Samarbeidsorganisasjonen av vest-afrikanske land (ECOWAS) og den maliske hæren klare å nøytralisere de islamistiske opprørsgruppene som i nesten ett år har kontrollert Nord-Mali? Eller vil intervensjon kjøre seg fast i ørkenen og ende i en langvarig konflikt med opprørsgrupper som får støtte fra lokalbefolkningen?
LES OGSÅ: Tomm Kristiansen om Mali
Ingen ny konflikt
Det er derfor viktig å være klar over at dette ikke er en ny konflikt. Helt siden Mali ble uavhengig fra Frankrike har det vært konflikter mellom tuaregminoriteten nord i landet og den maliske staten. Dette er fortsatt en viktig dimensjon ved konflikten som ikke må glemmes. Drømmen om selvstyre eller uavhengighet for Azawad, tuaregenes hjemland har aldri helt blitt borte.
Konflikten følger også et mønster hvor begivenhetene enten går unna i rasende fart, eller er preget av stillstand. Da konflikten startet for litt over et år siden skjedde ting plutselig veldig fort. Tuareger som returnerte fra Libya etter Gaddafis fall startet en ny opprørsbevegelse, Bevegelsen for nasjonal frigjøring av Azawad (MNLA), den maliske hæren forlot frontlinjen og deler av den gjennomførte istedenfor et kupp i hovedstaden Bamako. Landet ble dermed kastet ut i et politisk kaos som har vart siden mars 2012, og i nord mistet MNLA kontrollen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Helt ny dramatikk
Det oppstod et sikkerhetsvakuum med plyndring, drap, voldtekt, og mennesker på flukt. Inn i dette vakuumet rykket tre ulike islamistiske grupper og skapte en viss form for orden, men også et strengt islamsk styre som ikke hadde vært der tidligere. Dette var situasjonen frem til opprørerne rykket sørover, og panikkslagne ledere i hovedstaden tryglet den franske presidenten om hjelp.
Frankrike intervenerte, og konflikten har med ett fått en helt ny dynamikk. Dette er et høyt spill med stor risiko.
Kan være mulig å forhandle
De islamistiske opprørerne i nord er ingen samlet front. De har mer karakter av en taktisk allianse mellom en Tuareggruppering - Ansar ud-Dine som ledes av Iyad Ag Ghaly, en opprørsleder fra 1990-tallet - og to ikke-maliske bevegelser: al-Qaeda in the Land of Maghreb (AQIM) og Movement for Oneness and Jihad in West Africa (MOJWA).
Det er ulike teorier om hvorfor Ansar ble dannet, men en plausibel teori går ut på at Ag Ghaly skapte bevegelsen som en militær front etter at han ble nektet en plass i MNLA lederskapet. Dette kan stemme, da Ansar i all hovedsak har to agendaer: Én knyttet til interne stridigheter blant tuaregene, og én nasjonal som dreier seg om tuaregenes situasjon og hvilken rolle religion (islam) skal spille i Mali.
Dette betyr at det kan være mulig å forhandle med dem. ECOWAS har forsøkt dette, samtidig med at organisasjonen planla en militær intervensjon.
LES OGSÅ: Fransk bombing av Mali
Ønsker at forhandlinger mislykkes
Spørsmålet er hvorfor Ansar rykket sørover mens uformelle samtaler pågikk. Var disse samtalene bare taktikk for å vinne tid for å forberede videre fremrykking eller var offensiven sør over en del av en forhandlingstaktikk hvor Ansar ønsket å vinne ytterligere territorium for å ha bedre forhandlingskort på handen? Det siste er like sannsynlig som det første, men uansett hva motivet var, så spilte Ansar et dristig spill. Det er mulig de rett og slett ikke trodde at makthaverne i Bamako ville reagere slik de gjorde, og heller ikke at Frankrike ville intervenere.
MOJWA rykket også sørover, men kan ha gjort dette utfra helt andre motiver enn Ansar. De har ingen interesse av forhandlinger, da det ikke er noe å forhandle med dem om. I den grad MOJWA har en interesse av forhandlinger, så er det at de mislykkes.
Al-Qaida som markedsføring
Det samme kan sies om AQIM. Kjernen i AQIM er folk som deltok på den tapende siden i borgerkrigen i Algerie, men ikke ville gi opp kampen. De flyktet sørover og inn i Nord-Mali. Her etablerte de seg i uveisomme ørkenområder, tok vestlige gisler og forlangte løsepenger og endret etter hvert navnet sitt fra Salafist gruppen for forkynnelse og krigføring (GSPC) til AQIM.
Dette betyr ikke at de med ett var blitt en operativ al-Qaeda avdeling, men bør forstås som en markedsføringsstrategi for å fremstå som mer internasjonale og mektige enn de egentlig var. Dette fungerte på mange måter, da en del individer fra andre vest-afrikanske land oppsøkte AQIM og sluttet seg til bevegelsen. Det var disse som senere kom til å bryte ut og danne MOJWA.
Det er derfor en broket forsamling av folk med ulike interesser og motiver Frankrike nå har gått til krig mot. Hvordan de vil reagere gjenstår og se. Vil de flykte tilbake til ørkenen eller yte innbitt motstand i sine nåværende posisjoner?
Foreløpig støttet intervensjon
Et annet usikkerhetsmoment er hva som nå skjer i Bamako. Det var flere grunner til at tidsplanen for ECOWAS intervensjon i Mali var lagt så langt frem i tid som september 2013. De ønsket å sikre seg internasjonal finansiell støtte. De ville ha en politisk prosess med Ansar for å splitte dem fra AQIM og MOJWA, men de de trengte også en regjeringspartner i Bamako med et folkelig mandat.
Dette er enda ikke på plass. Det betyr at også Frankrike spiller et høyt spill her.
Akkurat nå ser det ut til at maliere flest aksepterer og støtter den franske intervensjonen, men det kan fort endre seg hvis konflikten trekker ut i tid med betydelig tap av sivile liv som konsekvens.
Har ikke hatt mye flaks tidligere
Frankrikes president Hollande kan ha følt at han måtte trekke en grense i sanden et sted. Når opprørerne gikk over den og Bamako ba om hjelp, hadde han ikke noe valg. Hollande måtte sette inn franske styrker for å demme opp for den nye offensiven. Hvis ikke ville nye områder falle under deres kontroll, og kaoset bare spre seg. Han kan hatt rett i dette, og hans valgmuligheter var svært begrenset, men det fjerner ikke det usikkerhetsmomentet at en internasjonal intervensjon i Mali nå er i gang selv om den politiske situasjonen er uavklart med interne stridighetene mellom ulike politiske og militære eliter.
I verste fall har både Ansar og Frankrike begitt seg inn på et veldig høyt spill hvor de gjennom sine respektive handlinger og svar på disse effektivt har begrenset sine handlingsalternativer, skutt i stykker den politiske prosessen som ECOWAS hadde startet og dermed beredt grunnen for en lengre krig som ikke bare vil ha dramatiske konsekvenser for Mali, men også kan true naboland.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
I beste fall fører Frankrikes inntreden i konflikten til motsatte utfall: Ansar ser at deres eneste vei ut er gjennom forhandlinger og kompromisser. Problemet er at vi står ovenfor en situasjon hvor krigføring så vel som krigføringens retorikk virker gjensidig forsterkende og bidrar til å redusere handlingsalternativene. Har Mali flaks, ender kampene snart i forhandlinger som inkluderer Ansar og slik sett effektivt skiller denne organisasjonen fra AQIM og MOJWA.
Ser vi imidlertid på Malis historie så er det dessverre klart at flaks kombinert med en fremsynt politisk ledelse som setter befolkningens interesser i høysete ikke er noe dette landet har hatt mye av tidligere.
