Ved å tie stille bidrar regjeringen til å styrke makthavernes agenda og gir fra seg muligheten til å styrke det russiske sivile samfunn.
Det er på tide å diskutere og revurdere vår opptreden overfor den store naboen i øst, og i dag får utenriksminister Espen Barth Eide en glimrende anledning til å annonsere en ny kurs i Russland-politikken – som innleder på Sikkerhetspolitisk konferanse 2012 i Bodø.
Det spørs om han tør å gripe sjansen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Negativ utvikling fortsetter
Dårlige nyheter fra Russland er blitt fast innslag i nyhetene. Menneskerettsaktivister blir drept, regimekritikere arrestert, demonstrasjoner slått ned, og opposisjonsledere utsettes for razziaer og vilkårlige anklager. Putins tredje periode som president ser ut til å akselerere den negative utviklingen enda mer.
Siden hans comeback i mai er det vedtatt en rekke nye lover som synes å øke den politiske undertrykkelsen. Nylig ble en opposisjonell folkevalgt kastet ut av parlamentet, som er kontrollert av Putin-partiet Det forente Russland. Det virker også som om antallet politiske fanger er økt etter protestbevegelsen som ble formet etter valget i desember.
Russland er farlig nær kanten som skiller et autoritært regime fra et diktatur. Samtidig med at menneskerettighetssituasjonen i Russland har blitt forverret, har menneskerettighetsspørsmål blitt nedtonet i Norges forhold til Russland. Den norske regjeringen ser ut til å ha innført en egen standard for russerne. Norge er Russlands nære støttespiller i en rekke saker både i NATO og i WTO. Vi forsvarer, bortforklarer eller skygger unna når andre nasjoner for eksempel kritiserer Russlands boikott av resolusjoner i sikkerhetsrådet.
- Les også:
- Les også:
Unnvikende
I Syria-konflikten hørte vi EU og USA rase mot Russlands veto, mens det var ganske tyst fra norsk side. Etter valget i fjor vinter kom daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre med intetsigende kritikk da han uttalte at valgavviklingen «reiser spørsmål ved om valget lever opp til europeiske demokratiske prinsipper». I juli i år unnlot norske myndigheter å kommentere den nye russiske loven om frivillige organisasjoner, som ventes vedtatt snart.
Loven sier at alle ikke-statlige organisasjoner som driver med politisk virksomhet og mottar pengestøtte fra utlandet må registrere seg som «utenlandske agenter». Selv ikke fengselsstraffen mot Pussy Riots, både et symptom og et symbol på russisk rettspraksis anno 2012, førte til nevneverdig politisk reaksjon fra norsk side.
Finleser man uttalelsene fra regjeringen i saker som angår Russland, ser man nærmest et mønster: Våre utenrikspolitiske ledere mener svært sjeldent noe selv. Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet refererer helst til hva andre nasjoner har sagt, synser om hva som kan skje eller avventer situasjonen litt. Vi fortsetter ufortrødent i pragmatismens spor der andre trekker seg tilbake i protest.
Forhandlingene om en frihandelsavtale med Russland, Hviterussland og Kasakhstan illustrerer dette. Mens EU har lagt forhandlingene på is og utvider sanksjonene mot Lukasjenkos brutale regime i Hviterussland, foregår det enda forhandlinger fra EFTA-landene sin side. Med Norge i spissen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Vi får uttelling for denne holdningsløsheten. Norske investeringer i Russland øker. At Russland faktisk har mye mer korrupsjon enn de fleste land i Afrika, ser ikke ut til å være til hinder. Støre ble aldri trøtt av å fremheve det nære samarbeidet i Barentshavet og det felles ansvar for utvinning av olje og gassressursene der. Men nettopp fordi Norge har et så tett samarbeid med Russland på mange felt, må vi tørre å utøve kritikk der det er på sin plass.
- Les også:
- Les også:
Det finnes et vidt spekter av handlingsmuligheter mellom regjeringens glansbilde av Putin-Russland som strategisk partner og en mer konfronterende politikk. En realistisk Russland-politikk må ta utgangspunkt i et utilslørt blikk på de politiske realitetene i landet og holde Russland ansvarlig for de normer og standarder som landet selv har forpliktet seg til. Selv om dette vil kunne skape irritasjon i Moskva.
Andre viser mer mot
Hvem hindrer oss fra å klargjøre overfor den russiske presidenten at vi ikke godtar et korrupt makt- og rettssystem hos våre handelspartnere? Hva med å markere sterkere støtte til menneskerettighetsdomstolen i Haag som gjentatte ganger har kritisert russisk rettspraksis? Bør ikke Russlands medlemskap i WTO i sterkere grad kunne knyttes til krav om garantier rundt rettsstatlige prinsipper? Hvorfor ikke arbeide for klar kritikk gjennom Europarådet der også Russland er medlem? Hva med å kreve løslatelse av de politiske fanger eller støtte frivillige organisasjoner som kjemper mot myndighetene?
Politikere i naboland viser mer mot og engasjement. I det tyske Bundestag stilte nylig 121 av de folkevalgte seg bak et brev som uttrykte bekymring for Pussy-Riot-saken. I England kom statsministeren med en formell appell til president Putin. Her har Norge noe å lære. Kanskje den nye utenriksministeren Espen Barth Eide tør snakke der Støre tiet?
Selvsagt er det begrensninger for hva vi kan oppnå utenfra. Men norske myndigheter kan og må være tydelige overfor sine russiske motparter og trappe opp støtten til organisasjoner og miljøer i Russland som arbeider for å styrke rettsstaten og det sivile samfunn. Hvis ikke, svikter vi det russiske folk. Og våre egne verdier.
Statssekretær i Utenriksdepartementet, Torgeir Larsen, svarer Rebekka Borsch i en replikk.
