Nylig fikk vi høre at barneminister Inga Marte Thorkildsen vil endre barneloven for å styrke barns rettssikkerhet. Et av grepene hun vil ta er å gi den forelderen barnet bor fast sammen med, bostedsforelderen, myndighet til å beslutte at samvær med den andre forelderen ikke lenger skal finne sted.
Jeg har jobbet som advokat i barnefordelingssaker de siste 15 årene, og ser umiddelbart at denne bestemmelsen vil by på adskillige utfordringer. Forslaget vil neppe føre til økt styrking av barnas rettssikkerhet, snarere tvert om. I hvert fall vil det ikke styrke retten til å ha en god og hensiktsmessig kontakt med begge foreldrene.
Skal skjermes fra mishandling
I utgangspunktet høres forslaget fornuftig ut. Barn skal naturligvis ikke bo hos foreldre som utsetter dem for mishandling. Dette er selvfølgelig ingen nytenkning. Lovgiver og domstoler har helt siden barneloven ble vedtatt, forholdt seg til at enhver avgjørelse i barnesaker skal være til barnets beste. I dette ligger det at barn som blir utsatt for psykisk eller fysisk mishandling skal skjermes.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Barneministerens forslag reiser to viktige spørsmål: Trenger vi den foreslåtte endring og hvilke konsekvenser vil man kunne oppleve dersom loven blir vedtatt?
Til det første spørsmålet mener jeg svaret er klart nei. Barn som måtte befinne seg i situasjonen som forslaget beskriver, nyter den samme beskyttelsesmulighet også ut fra dagens lovverk og praktiseringen av dette. Tror barneministeren at foreldre som nærer en alvorlig bekymring for at samværsforelderen utsetter barna for overgrep, ikke griper inn uten den foreslåtte lovendringen?
LES: Barnevern eller foreldrevern?
Kan holde barnet tilbake
Selvfølgelig tar bostedsforeldre ansvar og stanser samvær. Også ifølge dagens lovverk vil samværsforelder måtte godta en slik beslutning fra den andre forelderen. Lovverket vi har i dag åpner ikke for at samvær kan tvangsgjennomføres, dersom bostedsforelder mener barnet blir utsatt for fysisk eller psykisk mishandling under samværene. Uansett om partene har utenomrettslig avtale eller om det foreligger et rettsforlik eller en dom.
Samværsforelder vil dog kunne fremme et krav om tvangsmulkt for retten, som vil vurdere holdbarheten i anklagene om overgrep mot barnet. Finner retten bevis for at barnet har vært utsatt for vold eller annen form for mishandling, ja, da respekterer domstolen at bostedsforelder holder barnet tilbake fra samvær.
I motsatt fall vil bostedsforelderen bli ilagt tvangsmulkt, men retten har ikke hjemmel for å bestemme at samværene skal tvangsgjennomføres. Med andre ord vil ikke den mistanken retter seg mot, kunne gjennomtvinge verken samvær eller bøter dersom anklagene viser seg å være berettigede.
LES: Hvor skal jeg bo?
Legger til rette for maktmisbruk
Det barneministeren bør spørre seg om, er hva man oppnår ved de foreslåtte endringene. Etter at jeg ble gjort kjent med forslaget, har jeg hatt samtaler med sakkyndige psykologer, dommere og meklere. Konklusjonen fra disse er entydig: Forslaget legger til rette for økte konflikter og maktmisbruk.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Etter mange års erfaring vet vi at enkelte foreldre benytter enhver anledning til å forhindre kontakt mellom samværsforelder og barnet. Årsakene kan være mange. Noen misliker sterkt at samværsforelderen har funnet seg ny kjæreste som barna er blitt opptatt av. Andre har aldri akseptert far eller mor som en person som er viktig for barna. Enkelte synes det er fryktelig vanskelig å slippe barna fra seg av hensyn til eget savn og lignende.
Min bekymring er at mange av disse personene vil ønske barneministerens forslag velkommen.
LES: Rettssalane bør avgjere barns beste
Manglende rettsvern
Forslaget innebærer i realiteten at man delegerer rettens myndighet til bostedsforelderen. Bostedsforelderen som gjør gjeldende denne type alvorlige anklager ovenfor den andre forelderen trenger ikke å gå til domstolen. Avgjørelsen beror således ene og alene på hva en av foreldrene mener om spørsmålet.
Min største bekymring er det manglende rettsvern til den som urettmessig rammes av anklager om å utsette egne barn for overgrep. Da tenker jeg ikke bare på rettssikkerhet i forhold til samværsfar eller samværsmor, men mest på barnet som blir frarøvet kontakten med en av sine foreldre.
Mitt råd til barneministeren er å tenke seg nøye om før hun innfører en bestemmelse som langt på vei delegerer all myndighet til den av foreldrene som har bostedsansvaret for barnet. Mange samværsforeldre har det vanskelig nok som det er, ikke gjør det vanskeligere!
Kronikkforfatteren har jobbet med barnefordelingssaker de siste 15 årene, og behandler hvert år mellom 70 og 90 slike saker.
Barneminister Inga Marte Thorkildsen har svart på dette innlegget her: «Foreldrene har ansvaret»
