Hopp til innhold
Kronikk

Er jeg en hårsår muslim?

Jeg vil forsvare din rett til å mene at min tro er noe skikkelig herk. Men jeg vil også kunne si deg imot uten å bli tilsidesatt som en religiøs fjott, skriver Warsan Ismail.

Mideast Yemen US Prophet Film

Reaksjonene på Muhammed-filmen går over stokk og stein. Verden taper liv og den muslimske verden taper omdømme, skriver Warsan Ismail. Bildet er fra demonstrasjoner i Jemen.

Foto: Ap

Jeg stusser over hvordan det helliges forsvarere kan få seg til å ramponere, brenne, forbanne og – ja – drepe i helligdommens navn. Det er som å forurense miljøvennlig eller krige for fred. Det er et umorsomt paradoks. Verden har tapt liv og den muslimske verden taper omdømme. Det blir et meningsløst sidespor å henge seg opp i filmens innhold, når reaksjonen på innholdet går over stokk og stein.

Skal jeg møte til en markering mot krenkelse, vil jeg møte opp til en markering mot krenkelse av menneskeverd. Dét skulle jeg ønske Islamsk Råd Norge inviterte til.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Halvveisfordømmelser

De to muslimske lederne som har vært mest synlige internasjonalt, den tyrkiske statsministeren Erdogan og Egypts president Morsy, har kastet seg på en bølge av halvveisfordømmelser. Strategien har vist seg å være ganske representativ for muslimske ledere. En der ledere frykter tap av støtte blant «folket» og dermed forsøker å ri på to hester samtidig. Den der man sier: «Vi fordømmer drap og vold, men…»

Det har vært vanskelig for meg å sette ord på krenkelsen. Hovedsakelig fordi jeg har slitt med å føle meg krenket.

Warsan Ismail, blogger

Det har også kommet reaksjoner fra ikke-muslimer. Noen reaksjoner har blitt stemplet som apologetiske, og andre reagerte har oppgitt sagt: I told ya, them mozlems is a crazy bunch! Ikke nødvendigvis med de ordene, og gjerne formulert som lengre kronikker om ytringsfrihet, krenkelse og religionskritikk.

Orker ikke se

Det har vært vanskelig for meg å sette ord på krenkelsen. Hovedsakelig fordi jeg har slitt med å føle meg krenket.

Eller, jeg har jo ikke sett filmen, så jeg vet vel strengt tatt ikke om jeg hadde blitt krenket. Problemet er at jeg ikke greier å se den. Jeg får vondt bare ved tanken på å se profeten Muhammed – fred være med ham – bli fremstilt på et vis jeg finner avskyelig. For meg er ikke Muhammed en fjern historisk figur, for meg er Muhammed like levende som min far, like tilstede som min mor og like nær som mine mest fortrolige. Hans historie har vært min så lenge jeg kan huske. Jeg har grublet over og funnet inspirasjon i både det han sa og det han gjorde.

Like lite som jeg hadde orket å se en person i mitt liv nå, bli gjort narr av, orker jeg ikke å se vulgære fremstillinger av Muhammed.

SE SAMLESIDE: Bråket rundt Muhammed-filmen

Innholdet blir bagatellmessig

Det er muligens også derfor jeg ikke har sett alle karikaturene som utløste striden noen par år tilbake. Jeg så én, og ble overraskende trist. Først og fremst er det vissheten om at karikeringen er uttrykk for det en del assosierer med islam og muslimer i dag. Det er det å føle at bildet er urettferdig – utrolig urettferdig – og at handelsmannen Muhammed ibn Abdullah virkelig ikke fortjener dette.

Uheldigvis er det slik at hver gang muslimer og ytringsfrihet blir aktuelt, skjer det i en kontekst som gjør diskusjon om ytringenes innhold absurd og bagatellmessig. Konteksten er altfor ofte vold og opptøyer.

Takhøyden er et problem

Takhøyden blant mange av mine trosfeller, både internasjonalt og nasjonalt, er ikke høy. Det er et grunnleggende problem. Man kan ikke snakke fritt og uhemmet uten at anklagelsene flyr – i den ene og den andre retningen.

Takhøyden blant mange av mine trosfeller, både internasjonalt og nasjonalt, er ikke høy. Det er et grunnleggende problem.

Warsan Ismail, blogger

Spørsmålet ”kan man elske profeten men samtidig akseptere at mennesker har friheten til å gjøre narr av ham?” er et åpent spørsmål, et man kan, bør og må diskutere – uavhengig av hvilke båssettende merkelapper man klistrer på seg. Men sannelig, i andre miljøer krever man at hele taket fjernes. Jeg er genuint usikker på om jeg vil bo i et takløst hjem.

Sett at jeg ble med på at taket måtte fjernes, ville alle få mulighet til å få vind i håret?

Vil kunne si imot

I vår ytringskultur skal jeg akseptere, gjerne også riste litt på hodet så hijaben rasler, over såkalte krenkelser. Jeg skal bli ferdigkrenket, krenket til jeg blir likegyldig over krenkelsene som hagler over meg. Men hva når jeg nekter å akseptere likegyldigheten?

Jeg vil forsvare din rett til å mene at min tro er noe skikkelig herk. Men jeg vil også kunne si deg imot, uten å bli tilsidesatt som en slags religiøs fjott.

Warsan Ismail, blogger

Hva om jeg vil fortelle deg at jeg ikke finner det du sier morsomt? Hva om jeg vil at vi skal snakke om humoren i fornærmelser av religiøse figurer? Hva gjør den morsom? Er den morsom fordi du på et punkt fjernet deg fra den religiøse sfæren – ligger humoren i at du ser tilbake og ler, både av det hellige og av det du engang var?

Jeg vil forsvare din rett til å mene – humoristisk og seriøst – at min tro og jeg er noe skikkelig herk. Men jeg vil også kunne si deg imot, uten å bli tilsidesatt som en slags religiøs fjott.

VIL DU BIDRA TIL DEBATTEN? Send oss din Ytring

Hårsår muslim

Skulle jeg forsøke å definere en kjerne til vår «vestlige» ytringskultur hadde jeg gitt den en pluralistisk kjerne. En tolerant pluralistisk kjerne, ikke en relativistisk pluralistisk kjerne. En der du mener ditt, og jeg mitt, og vi godt kan møtes midt i mellom og snakke om hvorfor du mener at ditt er bedre enn mitt.

Kanskje overbeviser du meg. Kanskje overbeviser jeg deg. Og kanskje burde ikke overbevisning være målet for vår meningsutveksling.

Jeg innbiller meg at i et miljø der man ikke føler behov for å se ned på den andre, vil det også være lavere forekomst av karikaturer av religionsgrunnleggere i pornografiske posisjoner.

Men, for all del, mulig jeg bare er en hårsår muslim.

En lengre versjon av denne teksten er publisert på Ismails blogg Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg