«KrF skal gjøre alt for å få en ny regjering». Med disse ordene flyttet KrF-leder Knut Arild Hareide sitt parti kraftig mot høyre, ved å åpne for samarbeid med Frp. Og ingen er i tvil om at Hareide har et nesten unisont parti i ryggen.
Flere KrF-veteraner er dypt bekymret. Aftenposten skrev denne uken at Kjell Magne Bondevik, Valgerd Svarstad Haugland og Einar Steensnæs har advart kraftig mot å gå i regjering med et mektig Høyre, selv om ikke Frp er med.
Redd for å miste posisjon
Det er ikke bare frykten for dårlig gjennomslag som skremmer gamle KrFere. De er redde for at partiet skal bli bundet til en borgerlig fløy, og miste sin posisjon som sentrums- og vippeparti.
Etter det borgerlige valgnederlaget i 2005, var KrFs oppslutning halvert. Halve velgerflukten gikk til Arbeiderpartiet. En del av disse hadde kommet til partiet som en del av «Valgerd-effekten». Men ikke alle: KrFs venstrefløy har gjennom mange år hatt en viktig funksjon i partiet. I grove trekk har disse vært mer verdiliberale, og hatt et sterkere sosialdemokratisk tilsnitt.
De bidro til at KrF ble et ekte vippeparti, som strakk seg på tvers av de politiske blokkene, med plass til både konservative og mer radikale krefter. Valgforsker Bernt Aardal har sagt at KrFs beste oppslutning, i nyere tid, har vært i perioder der partiet har klart å tiltrekke seg disse venstrekreftene.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Ikke bare velgerne som forlot KrF
Valgundersøkelsen fra 2005 viste at de som gikk fra KrF til Ap, mente KrF hadde akseptert store skattelettelser på bekostning av sitt sosiale sinnelag. Dagfinn Høybråten klarte aldri å hanke disse velgerne tilbake. Veteranenes frykt er at et nytt borgerlig samarbeid vil sementere disse velgernes rødgrønne tilhørighet.
Dessuten var det ikke bare velgere som forlot KrF. En stor del av partiets mer radikale tillitsvalgte, ble også borte. Dette var en gruppe som var mest opptatt av rettferdig fordeling, økt bistand og miljøpolitikk. Noen forsvant i kjølvannet av Bondevik II-regjeringen, andre under Dagfinn Høybråtens ledelse. Mange av dem var yngre, akademikere og opptatt av ideologi. Blant disse mente mange at KrF kunne samarbeidet til begge sider.
Da Hareide ble KrF-leder håpet hans partifeller at han ville vinne disse gruppene tilbake, og gjenopprette den gamle balansen. Hareide har sittet i regjering med Høyre, men har samtidig et godt forhold til Arbeiderpartiet. Få ville tippet at det var nettopp han som skulle åpne for et regjeringssamarbeid med Frp, og dermed bli en garantist for en borgerlig regjering. Men sannheten anno 2012 er at Hareide ikke hadde noe valg.
Venstrefløy uten kraft
Knut Arild Hareides høyresving er blitt forklart som situasjonsbestemt: Etter åtte år med rødgrønt styre, måtte KrF kreve et politisk skifte. Analysen er riktig, men den forklarer kun del av historien.
De få som er igjen på KrFs venstrefløy utgjør ikke lenger en kraft i partiet: «Jeg kjenner meg nesten litt alene», sa en av dem til meg for få dager siden.
KrFs grunnfjell, som råder grunnen i partiet nå, er ikke bare konservativt i verdispørsmålene. De kristenkonservative miljøene har i økende grad tatt opp i seg en nyliberal økonomisk tenkning. Disse miljøene er delvis overlappende med KrFs grunnfjell. Deres nei til statlig inngripen er tiltagende blitt ideologisert, og kravet om «valgfrihet for individet» er blitt mer prinsipielt. Kroneksempelet på en KrF-sak som tar opp i seg denne strømningen er kontantstøtten, selv om reformen hele tiden hadde støtte i hele partiet.
Grunnfjellet har mer makt
Det konservative grunnfjellet er ikke blitt større, men det har mer makt. Et eksempel er nominasjonen i Vest-Agder KrF. Mye tyder på at nestleder Dagrunn Eriksen blir vraket. Den offisielle begrunnelsen er ønske om en vitalisering. Dermed byttes Eriksen ut med den snart 60 år gamle Hans Fredrik Grøvan. Den underliggende kritikken mot Eriksen, er at hun er for liberal i familie- og homopolitikken. Dessuten misliker KrFere på Sørlandet hennes lefling med Ap. Eriksen var tidligere ingen «raddis» i KrF. Men etter at partiet skrumpet inn, og venstresiden ble marginalisert, er hun plutselig blitt nettopp det.
«Ja til Frp-samarbeid» og flere konservative nominasjonsseirer, gjør kanskje at Bondevik og Svarstad Haugland føler behov for å pipe fra hornet på veggen.
Det er mulig de tror Hareide har et større handlingsrom, enn han faktisk har. Kanskje mener de han kan skape en «Knut-Arild-effekt», på samme måte som Erna Solberg klarte å gjenreise Høyre.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Følger Høyres eksempel?
Alle som har fulgt Høyre, vet at Solbergs strategi ikke er til å kimse av. Hun har maktet å plassere partiet i en slags sentrumsposisjon på borgerlig side. Mens Venstre og KrF har låst seg til et borgerlig samarbeid, og dermed frasagt seg sine fordeler som vippeparti, beholder Høyre valgfriheten. Først etter valget vil partiet avgjøre hvem de vil regjere sammen med. Noen vil si at denne posisjonen skyldes kjøttvekta. Likevel er det mulig å se det på en annen måte: Høyres vekst tok kraftig av, først etter at Solbergs geniale strategi ble offentlig kjent.
Spørsmålet er om strategien er like genial for et lite sentrumsparti som KrF. Skal vi tro Aardals analyse, må KrF gjenerobre sine tidligere radikale velgergrupper for å vokse.
Svært lite tyder på at disse frafalne velgerne lar seg friste av partnerskap med Frp eller vitaliseringsforsøk à la Grøvan. På den annen side: Det var kanskje ikke hensikten heller?
