Da nyheten om fredsforhandlinger mellom Colombias regjering og FARC-geriljaen kom frem i september, var et spørsmål blant norske journalister dette: «hvorfor i Norge?».
Spørsmålet kunne sees som et ønske om å finne en norsk vinkel i utenriksnyhetene. Svaret dreier seg om noe som går langt dypere. Det dreier seg om en langvarig oppfølging og engasjement med et land og et folk rammet av interne konflikter.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Gikk under radaren
Til tross for at Colombia og den lange interne konflikten dukker opp i norske media med jevne mellomrom, har det vært lite som tydet på at landet fortsatt var av spesiell interesse for Norge. Fra myndighetenes side var det tydeligste tegnet på dette at den norske ambassaden i Bogota ble stengt i juli 2011, knapt 10 år etter at den ble åpnet.
Norske forsøk på å sette i gang samtaler om arbeiderrettigheter i tilknytting til undertegning av handelsavtale mellom Colombia og Norge i år, sto stille mest av alt på grunn av manglende respons fra colombiansk side. Norske sivilsamfunnsorganisasjoner er i utgangspunktet kritiske til handelsavtalen, på bakgrunn av den utfordrende menneskerettighetssituasjonen i landet.
Ikke rart da at hovedinntrykket var at situasjonen i Colombia gikk «under radaren» i Norge.
Har bidratt tidligere
Norges rolle som tilrettelegger er likevel ikke så overraskende, gitt rollen landet tidligere har hatt i forhold til fredsprosessen i Colombia. Sammen med Spania, Cuba og Venezuela, var Norge også tilrettelegger i forhandlingene med geriljagruppen ELN i 2006, en prosess som dessverre ikke munnet ut i en fredsavtale.
Det er også verdt å merke seg at det har vært jevnlig kontakt mellom colombianske representanter og norske myndigheter, blant annet flere besøk fra tidligere fredskommisjonær Frank Pearl til Oslo under president Uribe, og dagens visepresident Garzón i fjor. Pearl er nå medlem i forhandlingsgruppen.
Stillheten er bra
Norske bidrag til fredsprosessen har også funnet flere veier via internasjonale og norske sivilsamfunnsorganisasjoner. Norsk humanitær hjelp og bistandsmidler når frem til colombianske organisasjoner og lokal befolkning via norske frivillige organisasjoner. Disse er sterkt engasjert i samtalene som starter denne uken, og de markere det med en rekke aktiviteter til støtte for fred i Colombia. Norge har også bidratt til fredsbyggende arbeid i landet, både direkte og i samarbeid med andre land, gjerne i regi av FN-systemet. Overraskelsen er derfor ikke at fredsforhandlingene vil skje i Norge. Som observert i det colombianske nyhetsblad Semana: det virkelig bemerkelsesverdige er at samtalene har foregått i all stillhet helt siden februar i år. Stillheten har fortsatt også etter offentliggjøringen av samtalene, alle partene holder kortene tett til brystet. Det eneste det norske Utenriksdepartementet har formidlet er at det blir en pressekonferanse 17. oktober.
Dette tyder i følge Semana på at både den colombianske regjering og FARC forstår alvoret i situasjonen, og denne gang satser 100 prosent på å lykkes. Det synlige diplomatiet har denne gang blitt tilsidesatt av det stille diplomatiet. Det bør vi alle være glade for.
Kampen fenger ikke lenger
Det er mye som står på spill.
Først og fremst, er colombianere lei av krigen og den lidelsen den bringer med seg. Bevæpnet kamp virker i dag meningsløst for colombianere flest. FARC sliter både militært og politisk. Rekrutteringsgrunnlaget er svært svekket for den siste aktive geriljagruppen i Latin-Amerika. Den sosialistiske ideologi som preget deres diskurs, fenger ikke like bra i dag etter nærmere 50 år i kamp. Individuell demobilisering har vært økende siden 2005, men spesielt de siste fem år. Allerede i 2010 hadde cirka 3500 geriljasoldater demobilisert innenfor rammen av loven om rettferdighet og fred (den samme loven som bidro til demobilisering av 33 000 paramilitære i 2005-2006).
For Santos er den langvarige konflikten et hinder for Colombias økonomiske utvikling. Sikkerhet og fred må til for å tiltrekke investorer, samt fremme vekst og velstand. Det er landets fremtid det gjelder.
SE NRKs SAMLESIDE: Nyheter fra Colombia
Utfordrende forhandlinger
De kommende forhandlingene blir utfordrende, for å si det mildt. Tema som skal diskuteres er blant annet om geriljagruppene FARC og ELN skal delta politisk i fremtiden, betingelser for sluttkrigsføring, ofrenes rettigheter og geriljas ansvar for ofrene, demobilisering og reintegrering av geriljasoldater, og ikke minst, forholdet mellom ansvarliggjøring og betinget amnesti for de demobiliserte.
Kjernen i konflikten ligger i den store sosiale ulikhet som finnes i Colombia. På 60-tallet, da FARC og ELN-geriljaene ble dannet, var omfordeling av jord et hovedkrav. Dette skulle de oppnå ved å ta makten gjennom en geriljakrig.
I dag er mye av retorikken om jordbruksreform borte, men det er viktig å merke at «rural utvikling» er et av hovedtema i agenda for fredsforhandlingene.
Santos’ regjering har fått bred støtte i Colombia for fredsinitiativet. Fred har for han vært hovedmålet helt siden han kom til makten. Dette kommer til uttrykk i flere lovendringer som legger til rette for fredsforhandlinger med geriljagrupper. Samtidig vet vi at FARC har blitt militært svekket de siste årene. Man skal alltid være forsiktig med å forutsi noe som helst når det gjelder Colombia. Men fredsforhandlingene som starter i Oslo denne uken kunne ikke hatt et bedre utgangspunkt det de har i dag. Derfor tør jeg å håpe på en endelig slutt på konflikten.
