På nrk.no er deler av en diskusjon om ytringsfrihet jeg hadde med elever på en videregående skole i Lillehammer gjengitt. Det står at jeg ikke vil ha «ekstreme samfunnsfagslærere». Enkelte har i etterkant stilt spørsmål om jeg vil begrense ytringsfriheten.
Det er forfriskende spørsmål. Vanligvis har spørsmålene til meg om ytringsfrihet motsatt fortegn. Kortversjonen av svaret er nei.
Kjernen i ytringsfriheten
Politiske ytringer, uansett hvor krenkende og spissformulerte de er, er i kjernen av ytringsfriheten. Det betyr at de har et spesielt vern. Det gjelder også om ytringene som er usanne eller ikke holder faglig mål. Også slike ytringer kan gi nyttig kunnskap om hvordan samfunnet vårt forstås og oppleves.
Noen ganger må det til og med legge til rette for ekstreme ytringer. For eksempel som da Fritt Ord i 2013 valgte å støtte bokprosjektet til bloggeren Peder Nøstevold Jensen, også kjent som «Fjordman».. Både fordi «vi» hadde godt av å bli konfrontert med tenkningen til en av dem som Anders Behring Breivik fant inspirasjon hos, og fordi Jensen selv vil ha godt av å bli møtt med gode motargumenter.
Lærere bør delta
Det er viktig at lærere også deltar i den offentlige debatten. Ikke minst om forhold ved sin egen arbeidsplass. Flere oppslag i mediene viser at mange lærere opplever å bli kalt inn på teppet eller instruert til å holde munn. En undersøkelse fra Norsk Redaktørforening viser at over halvparten av alle offentlig ansatte trolig vegrer seg for å delta i den offentlige debatten. Det er alvorlig og det svekker det politiske beslutningsgrunnlaget.
Jeg mener at lærere også bør, som alle andre, delta i offentlige debatter om andre forhold enn egen arbeidshverdag, enten det skjer gjennom politisk virksomhet, i en blogg eller på Facebook.
Dilemmaene
Så langt er det enkelt. Når blir det vanskelig? Når ytringene gjør det vanskeligere å ivareta tilliten og læringen i klasserommet? Samme type spørsmål gjelder for en politimann, eller en annen offentlig ansatt i tilsvarende stilling der tillit er avgjørende for å utføre jobben.
Generelt har ytringer på fritiden større spillerom, mens i undervisningssituasjonen er det formålsparagrafen og læreplanene som gjelder.
Lærere kan selvsagt ikke spre hat og ekstreme ytringer i klasserommet. Heller ikke forfekte konspirasjonsteorier. Men en spissformulert ytring kan være antidemokratisk, fordi den er revolusjonær, eller ekstrem fordi den er vilt liberalistisk, uten at ytringen trenger å være problematisk for en lærer.
Så hvor går grensen?
Ytringer, roller og frihet
«Skolen og lærebedrifta skal møte elevane og lærlingane med tillit, respekt og krav (..) Alle former for diskriminering skal motarbeidast». Det står i skolens formålsparagraf.
Iblant kan hoffnarren overgå Kongens beste analytikere med sine spissformulerte observasjoner. Mitt ønske er også at dagens hoffnarrer, satirikere, kunstnere og karikaturmakere bruker ytringsfriheten til å utfordre, formidle, krenke og støte.
Jeg ville likevel ikke uten videre satt hoffnarren til å undervise elever.
At dissidentens stemme er sentral i ethvert sunt demokrati, er ikke det samme som at dissidenten skal opptre som en faglig autoritet i et klasserom.
Det vil også unektelig være krevende å ha en lærer som offentlig hevder at 2 + 2 ikke er fire, eller at muslimene har som intensjon å overta Norge. Dette gjelder selv om læreren klarer å la være å hevde dette i klasserommet.
Dette krever ikke nye lovparagrafer. Men en skoleleder har ansvar for skolens troverdighet. Jeg har tillit til at skoleledere tar tak i slike saker når det er behov for det.
Følg debatten: Ytring på Facebook
Engasjerer elevene
Jeg er opptatt av ytringsfrihet. Derfor bruker jeg tid på dette i møte med elever på ulike videregående skoler. Jeg viser elevene eksempler på uttalelser fra Ubaydullah Hussain fra Profetens Ummah, og leder for Pegida Norge, Max Hermansen, og ber elevene drøfte hva som bør og ikke bør være lovlige ytringer. Jeg ber dem også drøfte forholdet mellom ytringer som er lovlige, altså innenfor straffelovens rammer, men uforenelige med for eksempel yrket man har.
Formålet med diskusjonene er økt bevissthet hos elevene. Gjennom aktuelle eksempler er håpet å gjøre diskusjonene konkrete og relevante for de unges hverdag.
Ofte deltar også lærerne i disse diskusjonene. Iblant er de uenige med hverandre, og med elevene. Det er jeg glad for.
Så langt har jeg ikke møtt gymnaslærer Pedersen, den marxist-leninistiske læreren i Dag Solstads roman fra 1982. Men hvis han er der ute, trenger han ikke være redd for å miste jobben.
