Gøy uten fløy?

Når KrFere kysten rundt jubler til Lysbakken må vi huske på at partiet holdt begge «løfter» fra valgkampen 2013, ikke bare det ene Erna Solberg ville: KrF bidro til å felle den rødgrønne regjeringen og partiet gikk ikke inn i en regjering med Frp.

KrF er ikke så glad i fløypartiene i norsk politikk. I miljøpolitikken og innvandringspolitikken er KrF nærmere SV enn Frp, for å si det forsiktig. Likevel er det ikke noe enklere for KrF å velge SV fremfor Frp. Hvis prisen for å få Siv Jensen, Per Sandberg og Sylvi Listhaug ut av regjering, ville være å innsette Audun Lysbakken, Snorre Valen og Heikki Holmås, ville mange i KrF vegret seg for å betale.

Avstand til fløyene

Avstanden i familiepolitikk, bioteknologi, religion og synet på statens rolle vil kunne bety like harde konfrontasjoner SV-KrF som vi har sett i saker som nevnt over med Frp-KrF. Uansett hvilken side KrF velger å gå for, vil en ikke ubetydelig andel av partiet føle den andre siden er deres hjerte nærmest. Bakgrunnstallene fra meningsmålingene viser også at KrF sliter med å hente velgere fra andre parti. Nå for tiden mister KrF gjerne velgere til Ap. Da Ap styrte, mistet KrF i større grad velgere til Høyre. Velger partiet den ene siden, risikerer man gjerne at store velgergrupper velger den andre. I dette bildet må Hareide navigere og vise lederskap.

Det smiles i KrF når Audun Lysbakken sier det opplagte: SV vil bidra til å felle dagens regjering, men ikke knytte seg til et valgsamarbeid frem mot valgdagen neste år. Han slipper til og med billig unna det enda mer opplagte: SV har da ikke oppslutning til å gå inn i noe regjeringsprosjekt, og er langt unna 2005-oppslutningen på 8,8 prosent.

Støres tilbud

Med Lysbakkens tale til landsstyret sitt i januar har faktumet uansett festet seg i offentligheten generelt og KrF spesielt. Hareides partifeller legger merke til at Ap neste høst kan tilby noe Høyre ikke kan: En mulighet for makt, uten å være bundet av et fløyparti. Med større tyngde i sentrum, som KrFerne gjerne sier.

Erna Solberg kan kun tilby det samme, dersom Frp faller så dramatisk på målingene at valgresultatet gjør at Siv Jensen selv kaster inn håndkledet. Det kan selvsagt ikke KrF ha som en plan A for valget. Mens Solberg må være samlende - også med et fløyparti, kan Støre være på tilbudssiden uten.

KrF kan nå se an flere ting før de tar en avgjørelse. Avgjørelsen kan gjerne bli at partiet ikke tar noen endelig avgjørelse før etter valgresultatet foreligger.

KrF må nyttiggjøre seg svarene på følgende spørsmål:

* Hvor store blir KrF og Venstre, gjerne også MDG, sammenlignet med Frp?

Kan en sentrumskraft bli stor nok til å få Høyre, eventuelt også et tappet Frp, til å velge Høyre-sentrum og droppe Frp-samarbeid?

* Hvor populært er regjeringspartiene og samarbeidsprosjektet?

KrF har i større grad enn Venstre en mulighet til å se en annen vei enn til borgerlig side. Derfor kan man vurdere i november i år (midt i budsjettprosessen, en krevende gren for firepartisamarbeidet) eller i april neste år (etter KrFs landsmøte) eller i valgkampen hvor populært det er å assosieres med Erna Solbergs regjeringsprosjekt.

Herunder: Skulle de fire samarbeidspartiene miste flertallet de nå har gjenerobret på målingene, må KrF ha en manøvreringsmulighet. Det taler for at man holde alle muligheter åpne lengst mulig. Hvis man tør.

For det er ingen enkel valgkampstrategi å skulle gjøre seg så kostbar. Derfor er den mest interessante diskusjonen internt i KrF nå, hvorvidt partiet skal tørre og vil tjene på, ikke å gi noe svar på «Støre eller Solberg»-spørsmålet før i september neste år. KrF vil ikke at hele valgkampen deres skal handle om det ene spørsmålet, foran politiske saker.

* Hva kan Ap tilby?

KrF vil ha noen politiske hovedkrav. Det er viktig for dem å tidlig prioritere tydelig. Kravene må være tøffe, men ikke urealistiske. Både Høyre og Ap vil nok uansett si seg villige til å forhandle om sakene, enten det handler om miljøpolitikk, innvandring, oljeboring, kontantstøtte, velferdstilbud eller andre tema.

For begge sentrumspartiene, særlig KrF, må det være et paradoks at der de i størst grad skiller seg fra dagens regjeringspartier - i spørsmål om klimapolitikken og innvandrignspolitikken, er det liten avstand mellom dagens regjering og hovedalternativet Ap. Så hva oppnår KrF av gjennomslag ved å skifte side. Det vil både KrFere, Ap-ledelsen og Høyre-folk måtte tenke på frem til valget.

«Presidentvalgkamp»?

Dette dilemmaet må samtidig sees i et helt nytt lys for første gang på over ti år: Hverken Ap eller Høyre går til valg på et avklart flertall. I 2005 og 2009 var SV, Ap og Sp på Stoltenbergs lag hele valgkampen. I 2013 fikk Erna Solberg i tillegg samlet KrF, Venstre, Høyre og Frp til å garantere regjeringsskifte og å peke på henne som statsminister, selv om sentrumspartiene ikke ble med inn i regjeringskontorene.

Når KrF i 2017 ikke gir sin velsignelse (unnskyld) til en fortsatt Høyre-Frp-regjering, har ikke Solberg nødvendigvis en samlet blokk med seg ut i valgkampen. I 2017 ser det heller ikke ut til å bli et etablert flertallsalternativ rundt Ap.

I den dynamikken, både i politikken og journalistikken, som da oppstår får KrF enten et godt eller dårlig handlingsrom. Enten blir partiene veldig interessante fordi KrF og MDG kan avgjøre hvor det vipper. Eller så blir de ikke så relevante i medievalgkampen fordi det blir en «presidentvalgkamp» og styringsvalgkamp mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Jonas Gahr Støre mot Erna Solberg. Det vil de to store partiene ha felles glede og nytte av.

Flere mulige flertall

Noen mulige flertall utgått fra Høyre:

(Blå-blått): Det er vanskelig å se for seg at dagens to regjeringspartier får flertall alene. Det har de hverken før eller etter regjeringsdannelsen vært i nærheten av.

Samarbeidspartiene: Hadde januar-målingene vært valgresultat, ville de fire samarbeidspartiene fått flertall (basert på mandatberegning av snitt av meningsmålinger hos nettstedet Pollofpolls). Det forutsetter at både KrF og Venstre vil forlenge støtten til Frp i regjering.

Mye tyder nå på at det ikke blir tilfellet neste år. At begge støttepartiene vil be Høyre se til sentrum og ikke fortsette en støtte til Frp i regjering. Diskusjonen er i gang i både Venstre og KrF. For begge støttepartiene er det dessuten krevende, nær umulig, å skulle gå til valg på fortsatt samarbeidsavtale. Se for deg valgkampen; «Ikke stem på regjeringen, men ikke stem på de som er skikkelig mot regjeringen. Stem på oss...»

Sentrumsdrømmen: En fortsatt Solberg-regjering, men med støtte fra KrF, Venstre og MDG (i stedet for Frp) har i det siste året ligget under 70 mandat. Det kreves 85 for flertall. De tre siste månedene har dessuten Frp vært større enn de tre nevnte sentrumspartiene tilsammen.

Noen mulige flertall utgått fra Ap:

Ap+Sp+KrF: Et mulig Støre-flertall jeg også skrev om sommeren 2014, er Ap, Sp og KrF. SV og MDG kunne også støttet en slik koalisjon mer eller mindre forpliktende. De tre partiene Ap, Sp og KrF hadde ikke flertall etter valget 2013 (da de jo uansett ikke samarbeidet), men hadde det alene frem til oktober, med SVs gruppe også til november i fjor.

SV+Ap+Sp+KrF+MDG: I desember 2015 og januar 2016 har Støre vært avhengig av både Sp, KrF, SV og MDG for å få flertall.

Velgerne har rett og slett vært så spredt at det har måttet fire (borgerlig, med KrF) eller fem (dagens opposisjonspartier OG KrF) til for å få flertall.

Nå er ikke, som også denne perioden viser, flertall det samme som regjering. Man kan utmerket godt se for seg at Ap leder en mindretallsregjering og må hente støtte i Stortinget. Gjennom en avtale, eller med ulike partier avhengig av sak. En slik mindretallsregjering kan bestå av kun Ap, koalisjon med ett eller flere parti.

(SV+Ap+Sp): De tre rødgrønne partiene er uavhengig av Lysbakkens tale et stykke unna flertall med dagens oppslutning.

Ap+Sp+MDG: Ap må derfor uansett se mot nettopp KrF og MDG. Skulle KrF forbli hos Solberg, har Støre mulighet til å danne flertall Ap, Sp, MDG. Det har ikke vært like slitesterkt på målingene det siste året (i den grad det har noe som helst å si).

Hvem og hvor mange av partiene SV, MDG, Venstre som kommer over sperregrensen har mye å si for mandatberegningen. Man kan heller ikke utelukke helt at Rødt kommer inn på Stortinget i 2017.

Den virkelige sentrumsdrømmen er en (realistisk sett) mindretallsregjering hvor verken fløypartiene SV og Frp, eller styringspartiene Høyre og Ap deltar. Bondeviks første regjering, med Sp, KrF og Venstre er malen, i dag ville MDG også kunne vært interessert. Dette kan nok først bli aktuelt etter valget 2017. Og såpass lenge etter, at både Høyre og Ap har gitt opp å få makt, altså etter minst ett forhandlingssammenbrudd.

Til forskjell fra 1997 er både Ap (den gang valgnederlag) og Høyre (den gang for stor politisk avstand til sentrumspartiene) ganske rede til å ta makt. De har både vilje og evne. Begge må mistet dette, og sentrum - gjerne fra Sp (hvro flertall og ledelsen har tillit til Ap) til Venstre (hvor flertall og ledelsen har tillit til Høyre) - må finne frem til et fellesskap som bærer et regjeringssamarbeid.

Brutalt snakket er den virkelige sentrumsdrømmen vel så avhengig av at storpartiene mislykkes, som at de selv lykkes. Derfor er det vanskelig å se for seg et slikt utfall av valget neste år.

Men at veien til et styringsdyktig alternativ er noe uoversiktlig passer KrFerne godt, enn så lenge.

Og en valgkamp uten avklarte flertall?

Det kan bli støy.

Og gøy.