Stortinget skal i februar behandle regjeringens eierskapsmelding. Dersom Stortinget innfrir samtlige fullmakter kan regjeringen redusere statens eierandeler på Oslo Børs fra omtrent 35 til 32 prosent. Det forutsetter imidlertid at Næringsdepartementet finner riktige kjøpere som utløser strategiske muligheter for selskapet, og som vil betale riktig pris for fellesskapets eierandeler.
Regjeringen har både utvidet og redusert det statlige eierskapet. Før jul sprøytet regjeringen inn 10 milliarder i frisk kapital til statseide Statkraft til nye fornybarinvesteringer. Statkraft er ikke på børs, men innskuddet på 10 milliarder var like fullt en utvidelse av det statlige eierskapet. Som en god eier investerte staten mer i selskapet for å skape nye arbeidsplasser.
SE OGSÅ: Kronikkforfatteren deltar i «Aktuelt»
Bedrifter er også solgt. I tråd med fullmakter fra den rødgrønne regjeringen ble Cermaq i fjor høst solgt til den langsiktige japanske industrigiganten Mitsubishi. Målet med eierskapet i Cermaq var rent forretningsmessig, altså å tjene mest mulig penger.
Det er i slike tilfeller regjeringen ønsker å selge ut. Derfor førte vi Entra på børs – også i tråd med rødgrønne fullmakter – en notering som har vært til glede for mange småsparere.
Eksemplene med Statkraft, Cermaq og Entra illustrerer hvordan spørsmålet om statlig eierskap må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Her er noen av kriteriene som ligger til grunn:
Hvorfor skal staten eie?
Statens eierskap deles inn i fire kategorier:
- I kategori 1 finner vi selskaper med rene forretningsmessige mål som Flytoget, Mesta og SAS.
- I kategori 2 finner vi selskaper hvor det er viktig å sikre hovedkontorfunksjon som Telenor og Kongsberg.
- I kategori 3 finner vi selskaper med forretningsmessige og spesifikke mål som NSB.
- I kategori 4 finner vi selskaper med sektorpolitiske interesser som Vinmonopolet.
Hvis hensikten med å eie er rent forretningsmessig, er sannsynligheten stor for at andre eiere enn staten kan bidra til å styrke verdiskapingen. I andre tilfeller kan redusert eierandel være en mulighet for å få inn flere eiere og frisk kapital.
- FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Kompetanse og risiko
Staten er ikke alltid den mest kompetente eieren. Vi husker alle den famøse saken med Trond Giske og hans innblanding i Telenors salgsprosess av TV2 med nachspielrykter fra Lorry. Andre eiere enn staten kan bidra sterkere til utvikling av arbeidsplasser.
Det er ikke risikofritt å drive selskaper. Fellesskapet har tapt store penger på SAS. Tilsvarende har vi staten tapt store penger på en dårlig investering med et dårlig samarbeidsklima i Aker. Risiko gir naturligvis også gevinst.
Dobbeltrolle og maktspredning
Når staten er en dominerende eier i norsk næringsliv bekler vi mange hatter. Vi setter rammevilkårene for de samme bedriftene som vi tjener penger fra. Privat eierskap bidrar til maktspredning i samfunnet.
Historien er full av gode eksempler på hvordan større innsalg av privat kapital har gitt stor suksess. Ingen savner Televerket, og Telenor er Norges nest største selskap. Statoil har bidratt til en enorm verdiskaping etter delprivatiseringen. Arbeiderpartiet sto bak nedsalget. I dag er de dogmatisk motstander av nedsalg og utsalg.
Hvis du er i mot et hvert nedsalg i statlige selskaper blir konsekvensen at det private eierskapet utvannes. Fra tid til annen må staten investere i egne selskaper for å utvikle arbeidsplassene videre. Dersom vi aldri reduserer eierskapet i selskaper med rene forretningsmessige mål vil staten i det lange løp stå til hinder for utvikling av privat eierskap.
- FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Svaret på hvorfor staten bør eie Flytoget og ha rent flertall i Telenor er ikke opplagt. Utsalg i Flytoget til riktig eier og pris kan gi mer konkurranse og bedre tilbud. Et nedsalg i Telenor kan gi en strategisk partner for ytterligere vekst mens hovedkontoret forblir i Norge. Fremtidsrettet statlig eierskap er ikke status quo fra Arbeiderpartiets åtte år i regjering.