I dette annerledeslandet virker det som om vi er blitt så opptatt av selvskryt, at vi ikke oppfatter når det sendes signaler fra våre omgivelser som rokker ved vårt selvbilde og vårt verdensbilde.
Ta for eksempel utfordringen som NHO fortjenstfullt ønsket å sette på dagsorden.
Direktøren for NHOs tyske søsterorganisasjon BDI kom med en sterk appell til norske beslutningstakere om å delta i «die Energiewende» for å gjøre strømforsyningen i Europa 100 prosent utslippsfri i løpet av få tiår.
2300 ganger større kapasitet
Norge og Sverige har 2300 ganger større lagringskapasitet i vannmagasiner enn Tyskland, ble vi fortalt.
Og binder vi nettene sammen kan Tyskland eksportere billig overskudds vind- og solkraft til Norden og samtidig kjøpe strøm som er lagret i vannmagasiner i Norge og Sverige når det er snaut med vind og sol på kontinentet.
Analyser viser at overføringskapasiteten kan utbygges til 7–12 GW uten offentlig støtte og uten å svekke forsyningssikkerheten, sa foredragsholderen.
Han fikk støtte fra sjefen i EUs Energidirektorat i Brussel, Phillipe Lowe, som også lokket med EU-midler til slike investeringer.
«God dag mann økseskaft», var svaret de fikk fra Norge, representert ved den norske statsministeren og energiministeren.
Vi vil ikke ha noe frislipp, og det er bare staten som kan få lov å bygge kabler, ikke-statlige skal ikke få lov til å «skumme fløten» selv om de har prosjekter som er lønnsomme både for Norge og partnerne i Europa. Gass derimot, kan dere få kjøpe, var det eneste håndfaste svaret de fikk.
Taktløst av Norge
Svaret er malplassert fordi Europa har mer enn nok gass, problemet er at gassen er for dyr til å konkurrere med billig kull. Betyr svaret at Norge er rede til å halvere prisen på gassen vi eksporterer til kontinentet, slik at gasskraft igjen kan bli konkurransedyktig med kull? Neppe.
Stoltenberg og Borten Moe svarte heller ikke på spørsmålet om hvor Europa skal hente balansekraften de trenger fra, om ikke norske vannmagasiner blir en del av løsningen.
Argumentene de fremfører – forsyningssikkerhet, kostnader og politisk gjennomførbarhet – er reelle nok, men de kan umulig være uoverkommelige hvis alternativet er at Energiewende feiler.
Frykten for økte kostnader virker spesielt taktløst, når vi fikk høre at Tyskland skal investere 370 milliarder euro i Energiewende frem til 2030, og at deres strømpriser som er på topp i EU ventes å stige med 50–60 prosent i samme periode.
Svaret jeg hadde regnet med å høre er at Norge i det minste er beredt til å sette seg ned med sine partnere i Tyskland, Norden og EU og analysere potensialet for norsk balansekraft for Europa i et 10–30 års perspektiv, men det kom aldri.
Erna Solberg var politikeren som gikk lengst i denne retning, men høstet kraftig kritikk fra statsministeren for det.
«Kabler fra Norge kan ikke være en fribillett for land som ikke selv evner å gjøre jobben med fornybar energi» var den taktløse kommentaren fra energiminister Ola Borten Moe.
Den andre taleren som heller ikke fikk svar, var IEAs toppsjef Maria van der Hoeven.
Stort potensial
For å kjøpe oss tiden vi trenger for unngå en klimakatastrofe, må medlemslandene satse maksimalt på energieffektivisering; her er det stort og lønnsomt potensial.
EUs mål er 20 prosent reduksjon innen 2020, deretter vil flere følge Tyskland som har satt målet til hele 50 prosent kutt i energiforbruket innen 2050. Også Norge har visst noen mål på dette viktige området, men det var det ingen av beslutningstakerne som snakket om på NHO-konferansen.
Her i Norge legger vi snarere opp til økt vekst i strømforbruket, fikk vi høre fra energiministeren på konferansen.
Oljeforbruket kolliderer med klimamål
IEA-sjefen og EU-direktøren minnet videre forsamlingen om at det internasjonalt vedtatte målet om å søke å begrense oppvarmingen til 2 grader ikke er forenlig med fortsatt vekst i oljeforbruket etter 2020, og at gassforbruket må begynne å falle etter 2040 om klimamålet skal kunne nås.
Når vi samtidig vet at USA på grunn av skiferrevolusjonen seiler opp som verdens største produsent av olje og gass i 2020, og at det oppdages stadig mer konvensjonell og trolig også ukonvensjonell olje og gass på alle kontinenter, kreves det ikke mye regnekunnskaper for å se det vil bli overskudd på kull, olje og gass i verden dersom landene viderefører omleggingen mot en lavutslippsøkonomi.
Det betyr med andre ord lavere eksportpriser på kull, olje og gass.
Og hva svarer energiminister Ola Borten Moe på det? Han lukker øynene, presser frem en ny 60 milliarders investering i et dyrt og marginalt gassfelt i Norskehavet («Aasta Hansteen») som neppe tåler lave gasspriser og gjentar mantraet om at Norge uansett har den mest miljø- og klimavennlige petroleumsproduksjonen i verden.
Det siste er kanskje korrekt som et historisk gjennomsnitt, men neppe når man sammenligner økt oljeproduksjon fra norsk sokkel med økt produksjon fra gulfstatene for eksempel. På dette punkt venter jeg i spenning på den lenge etterlyste dokumentasjonen fra statsrådens side.
Uansett, det hjelper lite å investere i verdens mest teknologisk avanserte gassproduksjon hvis den blir utkonkurrert av lett tilgjengelig gass nær markedene, men det var det heller ingen som snakket om på NHO konferansen i år. Kanskje neste gang?
