Er det for mye nød og elendighet i Dagsrevyen? Det er mer å hente, og denne uka la Leger uten grenser fram sin liste over de glemte kriser. Det var en slags dommedag over mediene.
Jeg er slett ikke sikker om vi trenger flere dårlige nyheter, men det skal legene ha: Det var en liste over forsømmelser.
Glemte land og sykdommer
Tsjad har tolv millioner mennesker, og 500 leger. Folk blir ikke eldre enn 51 år, urolige naboer som Darfur og Sentral-Afrika har gitt dem noen hundre tusen flyktninger.
Det visste du ikke.
Men du visste at det har vært flom i Pakistan, og at det er politisk uro der. Men kanskje ikke at halvannen million pakistanere er på flukt i eget land.
Kanskje husker du konflikten i Mali, men neppe at 60.000 av innbyggerne har reddet seg over grensa til Mauritania, og nå bor i livsfarlige flyktningleirer med dødelige sykdommer og skremmende brutalitet.
Guinea har du hørt om. Der sprer det livsfarlige ebolaviruset i en grad som påkaller endog Hollywoods interesse. Men ikke at landet praktisk talt er uten helsevesen, at halvparten av husstandene lever for mindre enn sju kroner dagen og mangler mat.
Lassafeber har du aldri hørt om, ikke Kala Azar heller, det er en annen febersykdom som rammer opp mot en halv millioner mennesker i året.
LES OGSÅ: Svar fra Leger uten grenser
Det media får med seg
Grunnen til at du ikke har hørt om noe av dette, er at jeg eller andre journalister ikke har fortalt deg det. Det burde vi har gjort, mener Leger uten grenser. Hvert år legger de ut lista over glemte kriser. Den sentralafrikanske republikk har vært den mest glemte i flere år. Nå er den borte fra lista. Mediene har oppdaget dette glemte land, men Sentral-Afrika måtte altså gå til grunne før vi fant grunn til å nevne dem.
Hva er det egentlig media får med seg? Bortføringen av 200 skolejenter i Nigeria ble ikke stoff før Michelle Obama sto fram med en plakat hvor det sto «#BRING BACK OUR GIRLS». Adresser som Ukraina og Midtøsten dekkes på grunn av konfliktenes intensitet og fare for konsekvenser, men hvorfor dekkes ikke de uløste krisene i Darfur, i Kashmir og på Sri Lanka? Kanskje fordi det ikke er noen stormakter involvert, ei heller naturressurser som berører oljeprisene. Og så lenge det ikke er nordmenn der... Denne uka har NRK besøkt Sør-Afrika, Malawi og Rwanda. På tre dager. Ikke for å dekke gruvestreik, fattigdom og oppgjøret etter et folkemord. Vi var der fordi statsminister Erna Solberg var der.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
En ydmykelse av dem som skulle hjelpes
Leger uten grenser har fire land på sin liste over glemte kriser. De øvrige seks er sykdommer som sjelden omtales. Det er et godt tegn. Vi dekker altså det meste, og NRK2s Urix er vel nærmest en sentral for innviklede og eksotiske kriser og konflikter de fleste ikke ante fantes.
Oppmerksomhet skaper unektelig engasjement. Jo flere som vet om krisene, jo lettere blir det å få løst dem. Det er et begripelig resonnement, og et skummelt argument. Dekningen av verdens lidelser har en ekkel undertone av arroganse: De der ute klarer seg ikke selv. De overlever ikke uten oss og de humanitære organisasjonene. Markedsføringen fra nødhjelpsorganisasjoner har gjennom årene vært en ydmykelse av dem som skulle hjelpes. Vi har sett de hvite hjelperne og de stakkars fattige.
De glemte gleder
Flere reportasjer om nøden oppfyller ikke journalistikkens krav til sannhet og publikums behov for oversikt. Ved siden av de glemte kriser trengs en annen liste, de glemte gleder. Rwanda og Etiopia er suksesshistorier med økonomisk framgang og bedre levevilkår, selv om ytringsfriheten kunne vært bedre og de politiske fangene færre. Afrika har aldri hatt færre kriger, og færre barn som dør før fylte fem år. Det mest normale er unger på vei til skolen, og stadig flere jenter får utdanning. Den økonomiske veksten er formidabel. Afrikanere som dro ut kommer hjem igjen som forretningsfolk. Den afrikanske akademiker bringer verden nye tanker.
Men Afrika må også få lov til å være Afrika. Våre velstandsmål for kontinentet er velmente, men de forteller ikke alltid historien på afrikanerens premisser. Sjelden ser jeg reportasjer om annerledeshet som noe positivt. Jeg blir fortalt at det er mangel på utvikling når verdens fattige velger enkle, og kanskje eksotiske, løsninger på sin manglende infrastruktur og sine ønsker om levestandard.
Derfor stusser jeg når Leger uten grensers siste glemte krise er mangelen på leger. En av tre har ingen doktor å gå til her i verden. Vi mangler fire millioner helsearbeidere. Men i regnestykket inngår ingen medisinmann, denne tradisjonens folkehelbreder som er Afrikas vanligste helseinstans. Han blir ikke målt når hvite, grenseløse leger lager sine statistikker. Men han har vi jo heller ikke laget annet enn festlige reportasjer om, der han i sitt tilsynelatende enfold gjør regndansen.
For vi bør vite at medisinmannens kunnskap om urter og røtters helbredende virkninger ofte overgår en vestlig doktors innsikt.
