Denne replikken er et svar til journalist og agronom Øystein Heggdals kronikk «Miljøbevegelsens svar løser ingenting» (22. april).
Klimaendringer og befolkningsvekst vil i fremtiden kreve mye av oss for å produsere mat til verdens befolkning. Øystein Heggdal foreslår en fremtid basert på genmodifiserte organismer. GMO løser dessverre ikke verdens fattigdomsproblemer og skaper ikke utvikling for fattige bønder som hver dag må dyrke mat til seg og sin familie.
LES OGSÅ: «Vitenskapen er vårt våpen» av Nils Bøhmer i Bellona (23. april)
Forenklet debatt
Debatten rundt genmodifiserte organismer (GMO) blir ofte en forenklet debatt hvor man enten er for eller i mot GMO og dermed for eller i mot teknologi. I virkeligheten er det slik at en viktig del av innovasjon i alt landbruk innebærer en forbedring av egenskaper hos matplanter for å dyrke frem de best egnede sortene. Noen ganger gjøres dette i laboratorier og andre ganger skjer det i bondens åker. Når Utviklingsfondet allikevel er kritiske til GMO som svaret på fremtidens produksjonsutfordringer handler det om en skepsis til en kostbar teknologi som kan vise til få resultater.
GMO har vært dyrket kommersielt i cirka et tiår, men fortsatt er det bare to egenskaper som skiller seg ut: motstandsdyktighet mot sprøytemidler og resistens mot noen insekter.
GMO-teknologien har ikke vist at den kan løse verdens sultutfordringer eller fremtidens krav til økt matproduksjon. I dag er det bare fire GMO-arter som dyrkes i betydelig grad: soya, mais, oljeraps og bomull. Det finnes ikke GMO-hvete som er motstandsdyktig mot sykdommer som gir avlingssvikt i Himalaya eller på det afrikanske høylandet, og det finnes ikke GMO-planter som får det til å gro i de tørre områdene i Afrika. Vi ser ikke at GMO-teknologi kan løse utfordringene landbruket står overfor, som plantesykdommer, mangel på vann og klimatilpasning.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
GMO-fokus på få plantearter
Øystein Heggdal påstår at bærekraftig landbruk vil kreve enorme landarealer i motsetning til GMO som vil gi store avlinger. Dette er en forenkling. I bærekraftig landbruk, spesielt i utviklingsland, bruker bønder ofte landarealene effektivt. De planter flere typer vekster i samme åker, vekstskifte mellom ulike planter øker jordas produktivitet, plantemateriale som dekker jord hindrer uttørring, hemmer ugress og øker innholdet av organisk materiale. Det er dessuten ikke konsensus blant forskere som viser at avlinger øker betydelig ved bruk av GMO.
Et viktig element ved GMO-teknologien er at den fokuserer på få plantearter som potensielt kan gå på bekostning av mangfoldet av plantegenetiske ressurser i landbruket. Det finnes mange definisjoner av hva som er bærekraftig landbruk, men en ytterligere reduksjon av jordas plantemangfold er ikke veien å gå. Vi trenger et genetisk mangfold for å kunne møte fremtidens utfordringer som dårlig jordsmonn, tørke og flom. Dessuten gir genetisk mangfold oss i det daglige et mangfold av smaksopplevelser.
Rammer de fattigste
Noe av motstanden mot GMO skyldes rollen til multinasjonale selskaper i produksjonen av GMO. Selskapene får kontroll over deler av såfrømarkedet ved hjelp av dyr bioteknologi og patentrettigheter. Bønder og planteforedlere ekskluderes på den måten fra å videreforedle GMO-planter. Dette rammer spesielt de aller fattigste matprodusentene.
GMO-planter krever dessuten sprøyting som må kjøpes for hver sesong for å oppnå gode avlinger. Både GMO-frøene og sprøytemidlene er dyre og har satt en del fattige bønder i gjeld. Det er derfor bønder med større drift som vanligvis kan bruke GMO-frø og ikke fattige småbønder. Dette fører ikke til en bærekraftig matproduksjon som kan forsyne ni milliarder mennesker.
