Jeg er sikker på at Jens Stoltenberg pleier å lese The Economist. Derfor er jeg også sikker på at han har lest artikkelen «Yesterday's fuel» som er denne ukens hovedsak. Artikkelen handler om olje. Den peker på at det energipolitiske verdensbildet er i ferd med å endre seg. Og den konkluderer med at den globale etterspørselen etter de sorte dråpene kan begynne å falle i løpet av et par år.
I lederen heter det at «verdens oljetørst kan nærme seg toppunktet. Det er dårlig nytt for produsentene, glimrende for alle andre.» Artikkelen er illustrert med en dinosaur ved en bensinpumpe.
Jeg frykter at Stoltenberg satte kaffen i halsen da han leste artikkelen. Han har jo satset alt på at dette ikke skulle skje.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Høyt spill
Oljemeldingen som ble vedtatt av Stortinget i 2011 gikk gjennom uten protester fra noen av stortingspartiene. Meldingen binder Norge til fortsatt oljeavhengighet i tiårene frem mot 2040 og slår fast at enorme ressurser skal brukes på å lete etter mer olje og gass. Det var et feilgrep.
De årlige investeringene er allerede i ferd med å passere 200 milliarder kroner og de dyktigste ingeniørstudentene har lenge utdannet seg til å jobbe i petroleumsnæringen. Samtidig forvitrer konkurranseevnen i det landbaserte norske næringslivet. Den etablerte fastlandsindustrien, med Sødra Cell Tofte som nyeste eksempel, taper kampen mot det skyhøye oljesmurte kostnadsnivået.
Regjeringen spiller et høyt spill med norsk økonomi. Skal vi tro forfatteren av «Yesterday's fuel» er de i ferd med å tape.
Artikkelen peker på flere årsaker til at interessen for olje kan være i ferd med å avta. En av dem er at fracking-teknologien gjør at tilgangen på gass er økende. En annen er at elektriske biler er i ferd med å vinne markedsandeler, blant annet i USA. Den tredje, og mest interessante er at en stadig mer offensiv miljøpolitikk gjør at fornybar energi seiler opp som et mer lønnsomt alternativ enn tidligere. I fremadstormende økonomier som Kina satser myndighetene på at en aktiv miljøpolitikk kan gjøre at landets transportsystem hopper over oljealderen og går rett til hybridløsninger. På lang sikt er det de to siste tendensene som vil forme det nye energipolitiske terrenget.
FØLG VALGKAMPEN PÅ FACEBOOK: NRK Valg
Gass som redningsplanke?
I årene som kommer vil skjerpet klimapolitikk gjøre det dyrere å forurense. Hvis vi skal klare å holde oppvarmingen under to grader må verdens rike land redusere sine utslipp med opp mot førti prosent de neste syv årene. Før 2050 må utslippene være redusert med hele 90 prosent.
Derfor hjelper det lite å erstatte olje med gass, fordi også gass ubønnhørlig vil miste konkurranseevnen. I en slik situasjon er en videreføring av dagens massive investeringer i en fortsatt fossil energiproduksjon en ekstremt kortsiktig løsning. Hvis verden fører en klimapolitikk som kommer i nærheten av det ambisjonsnivået som er nødvendig for å nå togradersmålet vil alle typer fossil energi bli utkonkurrert. Alternativene er allerede på vei inn i markedene for fullt. Derfor er det til liten trøst for Jens Stoltenberg at gassen kan være med på å erstatte oljen på kort sikt. Hvis klimakrisen skal løses er det bare et blaff. Dette bekreftes av utviklingen i Europa, der norsk gasskraft taper mot sol og vind allerede i dag.
Det er ikke overraskende at Tyskland og Kina setter kursen mot et fornybart samfunn. Forrige sommer vekket artikkelen «Global Warming's Terrifying New Math» stor oppsikt. Tallene viser at atmosfæren ikke tåler mer enn 565 nye gigatonn CO2, før vi bryter med togradersmålet. Den samme artikkelen viste at verdens olje og energiselskaper har påvist reserver som inneholder fem ganger mer CO2. Det betyr at omkring åtti prosent av de kjente reservene av fossil energi må bli liggende i bakken. Det betyr også at vi allerede har funnet mer olje og gass enn vi kan ta opp. Dermed reiser det seg et spørsmål som Jens Stoltenberg burde ha tatt stilling til for lenge siden: Hva er hensikten med å lete etter enda mer olje og gass - når verden allerede har funnet alt for mye?
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Planlegge for å lykkes
Miljøpartiet De Grønne planlegger for et scenario der verden lykkes i å løse klimakrisen. Hva er alternativet? I en grønn fremtid vil omstillingen til fornybare løsninger for transport, matproduksjon, energiproduksjon, og andre sektorer bli den viktigste vekstnæringen av alle. Derfor er vi opptatt av å finne næringer som tar med seg kompetansen fra petroleumsindustrien inn i en bærekraftig økonomi. Slik kan Norge fortsette å være verdensledende på flere områder, også etter at oljealderen er slutt. Men da må vi starte omstillingen umiddelbart.
Ved å stanse åpning av nye felt, med sikte på full utfasing av industrien innen 20 år, vil vi skape stabile forventninger og redusere kostnadspresset i økonomien. Bare et mangfold av nye ideer, teknologier og virksomheter kan sette oss i stand til å løse alle oppgaver uten bruk av fossil energi. Derfor foreslår vi også en rekke grep som bedrer vilkårene for gründere og småbedrifter.
«Yesterday's fuel» er nok en artikkel som underbygger at Norges hodeløse satsing på olje og gass kan sende både norsk økonomi og verdens klima i grøfta. I åtte har den sittende regjeringen gjort Norge mer oljeavhengig. At høyresiden, med Erna Solberg i spissen, går til valg på å fortsette langs det samme blindsporet understreker behovet for et grønt gjennombrudd i norsk politikk.
