«Du ser jo ikke ut som at du kommer derfra?» får jeg ofte høre når jeg forteller hvor jeg vokste opp – Furuset i Groruddalen, Oslo, nest siste stopp på Ellingsrud-banen. Jeg vet ikke hvordan jeg burde sett ut for å ha vokst opp der, på østkanten. Jeg passa helt fint inn i gjengen vår. Vi kom fra hele verden og vi samla oss i et klasserom på Haugen skole, midt mellom Høybråten, Furuset og Haugenstua. Vi lekte boksen går, vi hoppa hoppetau, bytta fotballkort, lekte politi og røver og feira bursdagene våre på McDonalds.
SE: Andre episode av «Dalen vår» kl. 20.15 på NRK1
Fordommene
Vi bodde rundt i de forskjellige borettslagene som ramma inn skolen vår. Det var ikke langt mellom ringeklokkene i oppveksten, vi hang sammen etter skoletid og vi hadde de samme interessene og hobbyene som alle andre. Vi var barn sammen, og så ble vi tenåringer sammen og etter siste skoledag ble vi spredt rundt om i Oslo, noen havna i øst, på Stovner eller Hellerud, noen av oss havna lengre vestover; på Katta og Handelsgym.
Og jeg møtte opp på Hartvig Nissens skole på Frogner til en klasse med bare norske elever. Det var først da jeg begynte på videregående at jeg skjønte at det å komme fra Furuset var noe folk reagerte på. Det var mange som aldri hadde vært i Groruddalen i Oslo som likevel hadde helt klart for seg hvordan det var der.
LES:
Kjøttkaker og indisk mat
Furuset, det er der det nesten bare bor utlendinger, er det ikke? Furuset er et sted med mange blokker. Furuset er lukta av bråtebrann om våren, lyden av barn som ler og tennisballer som slår mot veggene, hun dama som går tur med hunden sin og hun med sløret som har handla på Rema 1000. Furuset er lukta av kjøttkaker og indisk mat, kalkunpølser på grillen om sommeren og å sykle til Stemmer'n med en engangsgrill på bagasjebrettet.
Furuset, er ikke det der B-gjengen bor? Furuset er smaken av de sure godteriremsene på kiosken etter svømminga på Furuset bad, Furuset er bibliotekaren med det brune håret som introduserte meg for Maria Gripes bøker, Furuset er å vente på T-banen hver morgen på vei til videregående og få sitteplass selv om banen nesten er full. Furuset er disko på Furuset forum og Spice Girls-miming i skolegården. Furuset er lukta av klasserommet og samlingssalen rett før sommerferien, vafler på Klubben på onsdager og fredager og parfymen til min første kjæreste, skrensinga fra sykkelen hans i hagen vår i Kurlandsstien før han ringte på.
Smaken av Krone-is
Furuset, er det ikke der noen ble drept? Furuset er å krangle med min beste venninne på telefonen og bli venner igjen på vei til dansinga dagen etterpå. Furuset er de stengte lokalene på Furuset senter, å lære seg å svømme i bassenget i kjelleren på senteret, smaken av Krone-is og pølser i samlingssalen på Haugen skole 17. mai, asbesten i veggene som gjorde at vi ikke fikk lov til å henge opp ting med tegnestift. Furuset er å lære å kaste en basketball i kurven, den første gangen jeg sykla uten støttehjul, fredagsettermiddager der vi så på Go' 'elg og ringte inn musikkvideoønsker, roligdans til 3Ts «Anything» og KC & Jo-Jo's «All my life», å være forelska i nabogutten eller bestekompisen sin, en blond gutt med et norsk navn eller en ung gutt fra Kurdistan.
LES:
Kinderegg
Jeg sier ikke at det var problemfritt å komme fra et annet land og vokse opp på Furuset, selv om mitt inntrykk av oppveksten vår skiller seg sterkt fra gettobildet som males opp og får det til å fremstå som at utenlandske elever tar over skolene og fryser ut etnisk norske elever. Hovedproblemet da jeg vokste opp var, i tillegg til alle de vanlige problemene tenåringer møter på veien til å bli voksne, at jeg som hvit og etnisk norsk ikke forsto hvor vanskelig det var å være både norsk og utenlandsk samtidig. Noen foreldre var strengere enn andre, noen regler var vanskelige for meg å forstå, noen dilemmaer fremsto for meg utenkelige enda mine beste venner prøvde å få meg til å forstå hvordan det var å være norsk inni seg og utenlandsk utenpå.
De kalte det kinderegg – mørke utenpå og hvite inni. De hadde regler og tradisjoner å forholde seg til som var fra en annen kultur og religion, samtidig som de spilte på samme fotball-lag og spiste Grandiosa på samme klassefest som vi som hadde foreldre fra Norge. Og jeg liker å tro at det var rom for oss alle der, på Furuset. Enten man var norske eller utenlandske, lyse, mørke eller kinderegg.
SE: Første episode av dokumentarserien «Dalen vår»
Helt vanlig
For meg er Furuset et helt vanlig sted med et ufortjent dårlig rykte. Jeg er stolt av alt jeg lærte ved å vokse opp der og jeg blir trist av å tenke på at folk vil flytte derfra nå av de samme grunnene jeg mener er det beste ved stedet. Furuset er et helt vanlig sted med et helt vanlig senter, med vanlige, kjedelige søndager og vanlige, kjedelige hverdager.
Men Furuset er stedet der jeg vokste opp med noen av verdens fineste folk samla på et sted.
Vi har gått på Universitetet i Oslo, Bergen og Stavanger, vi har gått på BI, vi har sittet i fengsel, vi har vært i Forsvaret, vi har vært norgesmestere, vi har deltatt i Eurovision, vi er gift, vi har barn, vi er single, vi går fortsatt ut på det samme utestedet hver helg, vi har flytta til Trondheim, Los Angeles, Drammen og Gamlebyen, og vi har blitt boende på Furuset i en blokk som er lik den der vi en gang vokste opp.
Vi har blitt helt vanlige folk, det har gått bra og det har gått dårlig, nøyaktig som det gjør og har gjort overalt ellers i Norge.
