Funksjonshemmedes paradoks

For litt over en uke siden satt jeg, i likhet med én million andre nordmenn, og så på Skavlan. Her var Birgit Skarstein med som gjest, og fortalte om sine opplevelser fra hun ble lam og til hun «gikk» på scenen under Idrettsgallaen nå nylig. En flott historie, som burde være til inspirasjon for både normale og oss som ikke er fullt så «normale».

Historien hennes får likevel en bismak, når hun i en kronikk forteller om alle de negative kommentarene hun fikk etter at hun «reiste seg» ved hjelp av en én million kroners robot og en stødig høyrearm fra Kristian Kjelling.

Kur eller rullestol?

Forsker på uførestudier, Jan Grue, skriver i kronikken «Kunsten å gå» at i tilfeller som Skarsteins «robotopplevelse», så kan det beste ofte bli det godes fiende. Dette fordi man setter en utopisk drøm om et ekstraordinært hjelpemiddel eller en kur opp mot behovene til massene, som ofte er fornøyd med en vanlig rullestol og andre generelle offentlige tilpasninger.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Han skriver også at han ønsker et samfunn hvor man satser både på medisinske fremskritt, samt gode og billige rullestoler, og denne konklusjonen er jeg helt enig i. For meg virker det likevel litt søkt at Grue prøver å skape en motsetning mellom dyre hjelpemidler eller forsøk på å finne en kur, og det å lage billige og gode løsninger for det store flertallet av funksjonshemmede.

Opp til en selv

Slik jeg ser det, er det ikke dette debatten bør handle om. Man bør ikke sette de ulike funksjonshemmede opp mot hverandre, enten det handler om mennesker i u- eller i-land, enten man har ressurser eller ikke. Det gode bør heller være det bestes venn, og ikke dets fiende, for ett sted må man starte. Et hjelpemiddel som før ble sett på som ekstraordinært og utopisk, kan i dag være et dagligdags hjelpemiddel. Det fins flere historiske eksempler på det.

LES OGSÅ: Fikk kritikk for å stå på to bein

Det bør være opp til den enkelte å selv avgjøre om man vil jakte på den utopiske kuren, de ekstraordinære hjelpemidlene, eller begge deler. Man skal ikke la andres fordommer stoppe en fra å nå sin drøm eller å ha et ønske om å leve et annerledes liv, selv om det er vanskelig å oppnå. Likeledes skal man heller ikke dømme funksjonshemmede som ønsker å kjempe for et likestilt samfunn, hvor det nettopp er samfunnet som tilrettelegger seg de funksjonshemmede. Det bør ikke finnes noen motsetning mellom disse, og det må være rom for begge.

Skarstein som eksempel

Debatten bør heller handle om at vi som funksjonshemmede ikke skal dømme andre i samme situasjon for hva de velger å prioritere i sine liv, og forstå at den enes handling ikke trenger å være en negativ innvirkning på den andres kamp. Det er derfor viktig at man ikke lar sine egne følelser og sin egen stolthet bli nok et funksjonshinder.

Jeg kan bruke meg selv som eksempel. I januar ble det, fra regjeringens side, lagt ut 41 stillingsannonser i det offentlige hvor funksjonshemmede med høy utdanning var den prioriterte gruppen. Blant utlysningene var en jobb i næringsdepartementet som rådgiver, noe som har vært en drøm for meg lenge. Det hadde nok vært svært vanskelig å få denne jobben uten at regjeringen spesielt prioriterte funksjonshemmede.

Selv om jeg helt innerst i sjelen egentlig er imot kvotering i jobbmarkedet, enten det gjelder kjønn, hudfarge, alder eller funksjonshemning, så ser jeg at samfunnet her prøver å rette opp i noe av ubalansen på jobbmarkedet for funksjonshemmede. Når det åpner seg en slik mulighet, er det viktig at jeg ikke lar stoltheten min hindre meg i å søke på denne jobben. Jeg må også tilpasse meg de mulighetene samfunnet tilbyr.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Trist

Man bør bruke eksempler som Skarsteins historie til inspirasjon for å nå mål. Ikke hennes mål, men egne mål. Det blir feil å beskylde Skarstein for at hennes personlige tilpasninger kan bli brukt som en unnskyldning for at samfunnet ikke lenger skal tilpasse seg oss som gruppe.

Når noen funksjonshemmede lar følelser, stolthet og fordommer stå i veien for muligheter som samfunnet tilbyr, så blir disse holdningene i seg selv et funksjonshinder. Dette er for meg et av funksjonshemmedes største paradoks.

SE VIDEO: