I juli varslet Stortingets kontrollutvalg for de hemmelige tjenestene (EOS) en gransking av de hemmelige tjenestenes arkiver, for å se om nordmenn kan ha vært utsatt for urettmessig overvåkning gjennom NSA-programmet PRISM.
Etter Dagbladets avsløringer i dag kunne det virke som om deler av spørsmålet allerede var besvart: Dokumenter fra varsleren Edward Snowden viser over 33 millioner registrerte telefonsamtaler innenfor et tidsrom på 30 dager, fra 10. desember 2012 til 08. januar 2013.
Men så rykket sjef for E-tjenesten, Kjell Grandhagen, ut og avkreftet: Dette dreide seg ikke om amerikansk registrering av norske samtaler, men om norsk etterretnings innsamling av data fra konfliktområder i utlandet, som senere ble delt med amerikanerne.
Varslet nye avsløringer
Dermed synes det som Dagbladet-journalistene sitter igjen med Svarte-Per og får avslag på sin SKUP-pris-søknad, og EOS-utvalget må grave videre i arkivene. Imidlertid benekter Guardian-journalisten Glenn Greenwald at Snowden-dokumentene kan tolkes slik Grandhagen gjør.
I mellomtiden får vi vente på svar om NSAs mulige aktiviteter i Norge, enten det kommer fra EOS-utvalget eller fra Greenwald og The Guardians arkiv over Snowdens omfattende materiale, hvorfra det varsles nye avsløringer, «very soon».
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Metadataene som avslører oss
Men hva vet vi om omfanget av NSAs overvåkning i Europa, enten Norge er en del av innsamlingen eller ikke? Blant informasjonsdryppene så langt er omfanget av lagringen i Spania og Frankrike: Henholdsvis 60 og 70 millioner registreringer. Det dreier seg ikke om samtaler, men om såkalte metadata: Hvem som har ringt hvem, når, hvor lenge man har snakket, og hvor man har befunnet seg geografisk, ut fra hvilke basestasjoner man har vært koblet opp til.
Hvorfor lagres slike data? Blant annet for å tegne sosiale kart. Hvem vi er i kontakt med, sier mye om våre sosiale nettverk. Hvor ofte man ringes og hvor lenge man snakker sier mye om hvem vi er nær og hvem vi har et mer perifert forhold til.
Hvem vi ringer til kan også fortelle en hel del om oss. Å ringe til Oslo-taxi klokken 03 om natten flere ganger i uken indikerer en appetitt på uteliv. Kanskje et alkoholproblem. I det minste hvis man også registrerer en telefon til Anonyme Alkoholikere. Metadata kan fortelle mye om et menneske.
Og dette leder til neste spørsmål: Hvem er det som har fått sine data lagret av NSA? Er det et tilfeldig utvalg, eller dreier det seg om en form for systematisk utvelgelse? Hva er i så fall kvalifiseringskravet? At man ferdes i feil miljøer? At man har skrevet en kritisk kronikk?
Dette vet vi ikke, og selv om Dagbladets avsløringer denne gangen muligens viste seg ikke å holde stikk, skjærer vi ikke dermed enkelt klar av den prinsipielle debatten. For hva handler dette egentlig om?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Signaletterretningens inntog
Gjennom de siste 20–25 årene, og spesielt etter 11. september 2001, har overvåkningen endret karakter. Det har skjedd en glidning fra det som på etterretningsspråket kalles «HUMINT» (human intelligence, eller menneskelig etterretning) til «SIGINT» (signals intelligence, eller signaletterretning).
Når etterretning baseres på mennesker følger det en praktisk begrensning: Å overvåke bredt er enormt ressurskrevende. Selv det østtyske sikkerhetspolitiet, Stasi, som sysselsatte omkring én prosent av østtyskerne og hadde tre prosent av befolkningen som hemmelige informanter, klarte «bare» å lage arkiver over én fjerdedel av innbyggerne. Dermed fordrer HUMINT at man må prioritere. Etterretningsressursene må konsentreres rundt de individene eller de grupperingene som utgjør størst risiko.
Med SIGINT er det annerledes. Det meste av det som beveger seg over fiberoptiske kabler kan tappes, lagres og analyseres, og i vårt gjennomdigitaliserte samfunn er dét en hel del: epostkommunikasjon, nettaktivitet og mobilbruk, for å nevne noe.
Kvantitet er ikke lenger et problem. Datamaskiner gjør grovarbeidet. Informasjonsinnhenting og lagring kan automatiseres. Likeens analyseringen: Programmer kan saumfare enorme mengder digital informasjon for å forsøke å finne koblingene som får varsellampene til å blinke.
Overvåkningssamfunnet er her
Den svenske FRA-loven fra 2009 er et godt eksempel: All kabelbåren elektronisk informasjon som passerer svenske grenser, som internettrafikk, epostkommunikasjon og mobiltelefoni, sluses gjennom et antall samvirkeporter som kontrolleres av Försvarets Radioanstalt (FRA). Her skannes informasjonsstrømmen etter visse «triggerord», som sorterer ut noen meldinger og samtaler til manuell analyse.
For å ta utgangspunkt i en hyppig brukt metafor, den om nålen og høystakken: Maskiner samler inn høyet og bygger opp stakkene. De kan også settes til å sortere gress fra andre gjenstander. Så er det opp til etterretningsagenter å vurdere om gjenstandene kvalifiserer til å være nåler (for eksempel potensielle terrorister) eller ikke.
Det vi står overfor er en helt ny overvåkningsinfrastruktur, der teknologien bestemmer utbyggingstempoet. Man kan alltids skape større lagringskapasitet. Og alt som lagres kan analyseres. Større høystakker krever bare kraftigere sorteringsmaskiner.
Masseovervåkningssamfunnet er ikke lenger bare en trussel. Teknologisk sett er det langt på vei en realitet. Spørsmålet vi må stille oss er i hvilken utstrekning vi skal bruke de mulighetene som teknologien gir. Skal vi åpne slusene og la informasjonsstrømmen flyte fritt inn i de hemmelige tjenestenes enorme datamaskiner, eller vi kan forsøke å begrense den politisk, med lovverk og reguleringer?
Moralske dilemmaer
Men det juridiske rammeverket som skal sikre borgerne mot at disse systemene misbrukes henger etter. Mens overvåkningen har vært gjennom en teknologisk revolusjon og globaliseres, befinner lovverket seg fremdeles i en analog verden, innenfor nasjonalstatens rammer. De fleste land setter grenser for hva de hemmelige tjenestene kan tillate seg å gjøre mot egne borgere. Mot andre er handlingsrommet langt større, noe E-sjefens redegjørelse i dag også illustrerer: I løpet av én måned har Norges hemmelige tjenester samlet inn 33 millioner samtaleregistreringer i utlandet.
Møter vi oss selv i døren her? Bør vi kunne samle inn alt dette materialet når vi reagerer så høylytt på antakelsen om at amerikansk etterretning skulle ha generert den samme informasjonsmengden om oss nordmenn?
Dette er ikke nødvendigvis et uttrykk for dobbeltmoral å svare ja på dette spørsmålet. Det finnes åpenbart relevante forskjeller, blant annet at etterretningsinformasjonen ifølge E-tjenesten skal være samlet inn i konfliktområder, preget av politisk ustabilitet og en vedvarende terrorfare.
I en avveining mellom å skape økt sikkerhet og å ta personvernshensyn vil vektloddene ha en annen verdi.
Vi vet nok til å handle
Likevel bør vi spørre oss: Er 33 millioner registreringer i løpet av én måned for mye? Bør vi spisse tiltakene ytterligere for å begrense risikoen for å bedrive urettmessig overvåkning, selv om det dreier seg om ikke-nordmenn?
Snowdens lekkasjer har sjokkert en hel verden. Gjennom månedene som har gått siden han mønstret av overvåkningstråleren, uten landlov, har flere og flere brikker falt på plass. Fremdeles har vi ikke hele bildet, men vi vet likevel nok til å arbeide for en langt strengere regulering av hvor langt man skal kunne gå i å overvåke andre lands borgere. I en globalisert, digital verden synes vi enn så lenge å være fritt vilt.
