Jeremy Glass, en ukjent amerikansk forfatter, skrev for en stund tilbake: «We can’t jump off bridges anymore because our Iphones will get ruined. We can’t take skinny dips in the ocean, because there’s no service on the beach and adventures aren’t real unless they’re on Instagram. Technology has doomed the spontaneity of adventure and we’re helping destroy it every time we Google, check-in, and hashtag.»
17 år gamle er vi en del av internettrevolusjonen. Vi vokste opp i en generasjon som fremdeles fant det givende å bygge hytter, grave hull i bakken og samle på insekt. Vi er glade for å si at vi faktisk hadde en barndom. Noen år etter sitter alle over fire år med hver sin smarttelefon, Ipad og laptop.
LES OGSÅ: Voksne: Lær dere nett!
Bygge trehytte i skogen over gata? Det gjør vi ikke lenger, fysj. Vi har blitt en generasjon som skal se bra ut, ha de beste karakterene, den kuleste jobben og peneste kjæresten. Samtidig skal vi leve opp til kravene til lærere, venner og ikke minst, foreldre.
Ungdomsbedrift fra liten kystby
Dette ønsker vi å gjøre noe med. En høstdag på Latinskolen i Ålesund startet vi ungdomsbedriften Generasjon Prestasjon. Noen av oss hadde lest en kronikk med tittelen «Hadde jeg vært ungdom ville jeg sagt opp på flekken» Kronikken var kortfattet, men forståelig.
Forfatteren satte ord på mye av det vi tenkte og ga en hjelpende hånd på en annen måte enn vi var vant til, langt fra en bedrevitersk, akademisk tilnærming.
Hva om vi som ungdom, som sitter midt oppi dette selv, kan snakke om det?
Prestasjonspress – hva er det?
Gjennom engasjerende foredrag og motiverende workshops ønsker vi å reversere en farlig utvikling innen psykisk helse.
Vår definisjon av prestasjonspress er når du presterer til den grad at du ikke lenger gjør det for din egen del, men for å tilfredsstille andre sine krav.
Mange vil nok oppleve og argumentere for at dagens ungdom er lat, at vi skylder på prestasjonspresset fordi det rett og slett er for slitsomt å bli stilt krav til. Selvfølgelig må vi bli stilt krav til både i skole og jobbsammenheng, til og med i en sosial sammenheng.
Men hvordan skal man stille krav i den grad at de ikke tar overhånd?
Starter på ungdomsskolen
I 2014 utførte vi en egen undersøkelse om overveldende press i sammenheng med skole og jobb, utseende og klær og i en sosial setting. Rundt 300 ungdommer i alderen 13 til 19 år deltok og tallene stod i stil med forventningene våre. Henholdsvis 87, 75 og 75 prosent følte et overveldende press i sammenheng med de nevnte kategoriene. Tallene viser at dette er et økende problem, og at det skjer en helomvending etter start på ungdomsskolen. Skiftet mellom 8. og 9. klasse viser store forandringer i følelsen av press da tallene nærmest blir tredoblet. Dette ønsker vi å gjøre noe med.
Hvorfor skjer det? På ungdomsskolen blir vi for første gang introdusert for karakterjaget, samtidig begynner vi å finne ut hvem vi er. Hetero eller homo? Klyse eller taper? Vi når den alderen hvor vi begynner å sette merkelapper på hverandre, samtidig er vi gjennom hele ungdomsskolen i hippeste pubertetstid. I alderen hvor vi ikke har kontroll over én eneste celle i kroppen vår blir vi introdusert for prestasjonspresset.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Hvor er menneskene?
Du har fått igjen en matteprøve, som du hadde jobbet steinhardt med for å oppnå en god karakter. Du får igjen karakteren fem på et av de vanskeligere stoffene på læreplanen. Læreren slenger prøven på pulten din og sier; «Skjerpings til neste gang, dette er ikke godt nok». Det samme skjer gjentakende. Når skal vi begynne å stille krav til lærerne? Si heller; «Du får til mye og tankegangen din er riktig. Potensregningen og algebraen din er god, men vi kan jobbe litt for å få til en positiv utvikling med grafene».
Skolesystemet er selvsagt bare en del av det hele, men utviklingen er ikke bra. Mange elever blir sett på som et tall. Hvor er menneskelige verdier og oppfølging av individuelle forutsetninger og egenskaper?
Ikke bra nok
Konstant tilgjengelighet på sosiale media og moderne propaganda gjør at underbevisstheten vår hele tiden blir påvirket. Du sitter der og prøver så godt du kan å være den beste versjonen av deg selv, men likevel er det ikke bra nok.
Hvor er foreldrene oppe i alt dette? Det er ingen hemmelighet at alle foreldre i bunn og grunn vil barnets beste. Likevel er det mye å ta tak i, det handler nemlig om bevisstgjøring. Sønnen din har spilt fotballkamp og kommer hjem til mor eller far som spør: «Hvor mange mål scoret du? Vant dere?« Hva om man heller spurte: «Var det gøy? Trives du på fotballbanen?»
Rundt middagsbordet handler samtalene som regel om prestasjoner, alt fra skole og trening til jobb og lønnsøkning. Når skal vi spør om trivsel, venner og hobbyer?
Å løse et problem
Når hele samfunnet er involvert i et problem skal det mye til for å kunne finne en løsning. Vi tror at fokuset må ligge på påvirkning, bevisstgjøring og åpenhet.
SE OGSÅ: NRKs temauke PSYK
I Norge har vi gjerne innstillingen om at vi ikke skal klage. Vårt rike og vakre oljeland har ikke problemer, det går ikke. Ikke si fra om du har et problem, ikke snakk med andre. Denne innstillingen må endres. Vi vil, sammen med Mental Helse Ungdom, sette psykisk helse på timeplanen for å forebygge mobbing, prestasjonspress og stigmatisering. Det skal hjelpe ungdom til å sette ord på vanskelige tanker – til å dele med andre.
Ta tilbake barndommen
Steinar Solås Suvatne skrev i Dagbladet om å avskaffe russetiden fordi vi i større grad må prestere for å få en verdig fremtid: «Hva er det egentlig å feire? Du har fullført 13 års skolegang – gratulerer til deg. Det er kanskje det første, men definitivt ikke det siste kravet verden skal stille til deg. (...) Det er nå kampen begynner. Kampen for ei hytte på fjellet, et naust ved sjøen, kanskje en ubrukelig mastergrad i et fag som slutter på «ologi».»
Ja, gratulerer! Det er faktisk et stort mål å fullføre 13 år med skolegang. Alle har nemlig ikke de forutsetningene som skal til for å fullføre 13 år preget av du skal være best i alle sammenhenger.
Om livet vi har fått utelukkende skal handle om skole, jobb og en mastergrad, når skal vi da forelske oss, le og skape minner for livet? Hvorfor skal alle ha ei hytte på fjellet, et naust ved sjøen og en ubrukelig mastergrad?
La det være nok å trives i sitt yrke og andres selskap. Som den svenske poeten Stig Johansson sa: «Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve livet.
